Jeg har mye jeg kunne skrevet om. Mye jeg hadde trengt å få ut.
Men ordene vil ikke ut, de setter munnbind foran munnen min så lite kommer ut. De setter håndjern på hendene mine sånn at det å skrive blir vanskelig.
Akkurat hvorfor det blir sånn vet jeg ikke, kanskje vil de bare herje for seg selv på innsiden, ikke bli hørt, bare la meg sitte der alene med kaoset.
I går var jeg på dagstur med støttekontakta mi E til nabobyen. Måtte ta ferge og greier, kjøre en og en halv time hver vei. Vi hadde ikke noe mål med turen, planen var egentlig bare å få litt pustepause fra byen jeg bor i. Det hjalp. Litt. Men jeg ble så sliten, hele meg var utmattet når vi parkerte bilen framfor huset mitt når klokka nærmet seg syv på kvelden. Det er forferdelig. At en kosetur skal slite meg sånn ut. At det å gjøre noe hyggelig skal straffe seg noe så innmari. Så i går lå jeg i senga mi når klokka var kvart på ni. Sto opp igjen da, det må sies, jeg spiste, angret jævlig, og la meg igjen halv elleve..
Jeg hadde samtale med psykiatrisk sykepleier på huset i dag, og jeg ble positivt overrasket. Han snakket og hørte mer på det jeg sa enn noen har gjort på lenge. Vi satt og snakket/lyttet i en time. Og på mandag i neste uke skal vi snakke sammen igjen. Han kom med mange gode ord, og mange gode spørsmål. Men det var vanskelig å svare på dem, selv om jeg fikk ut en god del. Til neste samtale skal jeg skrive ned hva jeg tenker om mat. Han trodde det kanskje var lettere for meg å skrive det ned, og det har han nok rett i.
Jeg har stor tro på at du kommer til å komme deg langt videre, ha et fint liv, men du må ta ting steg for steg.
Det er fint at ihvertfall en av oss har troen på meg.
Eneste negative han sa var det at han sa jeg hadde bodd i huset i to år. Det stemmer ikke. Det er fire år om to måneder.. Men jeg sa ingenting.Årene bare forsvinner uansett..
I morgen er det time på sykehuset, den gleder jeg meg til å bli ferdig med. Det er et møte som ble avtalt da jeg ble skrevet ut, de ville vite hvordan det gikk en uke etter utskrivelsen med forskjelllige ting selv om jeg tror mat er hovedtemaet. Jeg gruer meg.
Hvordan går det? Jeg vet ikke!
Etpsyktinnblikk 