Hvis om

Jeg føler meg dessverre slik som blomstene mine er blitt – halvdød. 

Mamma når hun så meg i dag, du burde vært innlagt. Det hadde vært lurt å endre medisinene dine. Du har det ikke bra.

Det går ikke akkurat strålende. Det er fakta. Men jeg vil ikke innrømme det. For etter å ha vært innlagt i en måned, så kommer jeg «ut» igjen og fungerer like dårlig som da jeg ble innlagt. Hva er vitsen?  

Legen på avdelingen kom med den anbefalingen å kutte ut zoloft, antidepressivaen som jeg har stått av og på siden jeg var tretten, denne gangen har jeg stått på den i to år sammenhengende, nå er jeg på maks dose, men den fungerer jo ikke. Likevel så tørr jeg ikke slutte. For hva om det er en liten effekt der likevel? Jeg dør. Bokstavelig talt dør om det er en liten effekt som forsvinner om jeg slutter på den. For tanken til legen var nemlig ikke å prøve ut en annen type, bare kutte ut zoloft. Prøve å se hvordan det går. Vel. Jeg sa nei. Jeg tørr ikke. Å nekte å slutte er min eneste måte å kjempe på, fortsette å puste. 

Tilbake til livet.

Jeg er sliten.