Klar til kamp (obs kan trigge)

Men dessverre ikke mot «frisk». Jeg skal vise dem. Jeg skal klare dette. Jeg skal både bli tynn og fungere samtidig. Faen heller. Jeg vet at dette kan trigge, og det er virkelig ikke meningen, men jeg har så mye frustrasjon som må ut. Frustrasjon både mot meg selv og mot folk rundt meg. 

Det ble snakket om to ytterkanter i dag. På den ene siden sier de at jeg må kutte ut på søtsaker, at det har gått i masse godterier i den siste uka. Det er ikke normalt. Nei, jeg er ikke normal. Kontakt R lurte på hvorfor jeg unngår å spise «ekte» mat, men spiser godteri. Nei, den som hadde visst det. Den personen kunne ha fikset meg for ti år siden. Det hadde gjort at jeg hadde sluppet mye smerter og vonde dager. Jeg vurderte og si at jeg kaster opp, men det ville vært feil. Fordi de tre siste dagene har jeg hatt så vondt i halsen at jeg ikke har orket. Så da.

På den andre siden sier de at jeg må spise. At jeg må spise nok. Riktig. At jeg blir innlagt med sondeernæring om jeg går ned til den vekta jeg vil ned til. Selv om de ikke vet hva den er en gang. R sa at hun vet at det er det verste jeg kan tenke meg skjer. Fordi det var så jævlig forrige gang. Det er det verste jeg har opplevd. Sa jeg en gang. Nå? Nå gir jeg faen. Skal jeg være 100% ærlig så hadde jeg nok vært litt stolt på en veldig syk måte, om det er det utfallet hadde blitt til. Da hadde jeg vært sterk. Flink nok. God nok. Jeg vet jo at dette ikke stemmer, at man er alt annet enn «sterk»  når man ligger der i sykehussenga og med en sonde ned gjennom nesa. Jeg vet det. Men greier likevel ikke å overbevise meg selv om det.

Så kom cola light på banen igjen, og da greide jeg ikke holde tilbake en reaksjon. NEI, jeg kommer ikke til å trappe ned på/kutte ut min kjære cola light. Det er ingenting i hele verden som kan få meg til å gjøre det.  Basta. 

Men det skal sies at jeg har spist alle tre måltidene mine så langt i dag, jeg har bare begrenset inntaket maks. Jeg skal ned i vekt. Jeg må bare finne en litt annen måte å gjøre det på.                                        

Godteri skal det bli minimalt av. 

Jeg skal spise litt til alle måltidene. Prøve.

Jeg skal trene.

Det er jo sånn «normale» folk gjør det, er det ikke? Jeg vet bare med meg selv at dette ikke kommer til å bli som hos folk flest..

Huset mitt skal også begynne å veie meg en gang i uka. Altså, de må se på tallet og skrive det ned. Mandag er første dag. Jeg må bare gå ned først. Før jeg kan vise noen det ekle, grusomme tallet. Mandag..