Unnskyld

Jeg er en utakknemlig drittunge. Rett og slett en verdiløs dritt. I veien. Ødelegger alt og alle. Får ikke til en verdens ting uten hjelp. Sjelden til og med med hjelp.Feit. Ekkel. Kvalmende for andre. Og lista fortsetter og fortsetter i samme dur.

Nei. Det er ingen som sier dette til meg. Ingen andre enn meg selv. Det er jeg selv som tråkker meg selv ned, presser meg ned helt i bunnen av sølepytta og lar foten være der, tynger meg ned, for opp det skal jeg ikke. Absoilutt ikke. Være normal, uten titusenmillioner negative tanker? Ikke snakk om.

I dag er en sånn dag der jeg sier unnskyld for at jeg sier unnskyld. Disse dagene er jo igrunnen nesten hver dag, men i dag har det vært ekstra ille. Søs har truet med å si på tull, slutt hvis ikke slår jeg deg snart i hodet, men jeg greier ikke la vær. Jeg må si unnskyld for at jeg er til. For at jeg tar opp tiden deres. For at hvis jeg ikke hadde vært her så kunne de hatt det bra og fint og fantastisk og hadde sluppet å hjelpe meg med alt mulig.

Unnskyld

Dagen har gått i ett, hatt besøk siden kvart på tolv (?) av diverse familiemedlemmer. Takk. Jeg er virkelig dere evig takknemlig. Jeg skulle bare ønske dere slapp unna. Slapp meg.

Vi har ordnet og styra med leiligheta i dag også, K, mannen til søs tok hurtigbåten fra bygda til byen rett etter jobb for å komme å hjelpe. Søs har hjulpet i hele dag. Mamma i formiddag. Søs og K reiste hjem klokka åtte i kveld.

Jeg er utslitt. I går ble jeg fortalt tre ganger av tre forskjellige personer på huset at jeg må huske å slappe av. Sette av tid til hvile. Jeg er nok ganske sårbar.

I dag spurte K om det gikk bra, du snufser sånn. Sikker på at det går greit? Jada, er bare forkjølet. Ærlig? Så vet jeg ikke. Øynene har til tider vært ganske fulle de også, men ingen tårer. Heldigvis. Kanskje.

Tatou har vært her på dagen, i natt sover han igjen hos foreldrene mine. Slik at jeg skulle få slappe av, for vi skal på Anne-Kat forestilling i morgen kveld og da trenger jeg å være uthvilt. 

Hva gjør jeg? Denne utakknemlige verdiløse fettklumpen av et menneske? Jo, jeg hiver i meg et stadig økende antall avføringsmidler, så søvnen i natt kommer nok til å bli forstyrret uansett. 

Vi hadde burger til middag i dag. Faaaeeen. 

Det er veiedag i morgen. Joda, for de har nemlig ikke veid meg enda, selv om det skulle bli gjort på mandag. Angsten og skammen blir større og større. Vekta? Vel. Den er mindre enn på mandag.

Jeg har ihvertfall ikke spist noe farlig godterier siden søndag(?) og jeg har vært såkalt flink, heller ikke kastet opp på en uke. Det må da telles som bra? Som positivt?

Eller?