Grublerier

Du ville at jeg skulle skrive ned en drøm. Det er lettere sagt enn gjort, jeg har tenkt og tenkt, denne uka, forrige uke, og mest sannsynlig i flere år.

For å hjelpe meg på vei sa du at jeg skulle tenke tilbake. Tenke tilbake på da jeg var liten. En liten pike med livet framfor seg. Med håp og drømmer og ønsker om hvordan framtiden skulle bli. Det kommer en liten tåre i øyenkroken når jeg må innrømme at jeg ikke husker hvordan den jenta var. Jeg kan ikke huske hvordan det var å leve uten et ønske om å være død liggende bakerst i hodet. Det er jo ikke det at jeg absolutt vil dø, jeg vil bare absolutt ikke leve mer av livet jeg har nå.

 Jeg lurer på hvem jeg hadde vært om jentungen jeg en gang var hadde fått vokse opp, gått ut av barneskolen med nysgjerrighet om veien videre, nytt ungdomstiden sin, hatt fullt med venner, ikke hatt noe annet enn vanlige sunne bekymringer, fullført skolegangen med karakterer i hvert eneste fag. Hvor hadde hun bodd? Hva hadde hun jobbet med? Hadde hun studert videre etter videregående? Hva hadde hun studert i så fall? Hadde hun hatt familie, en kjæreste,  kanskje til og med et lite barn?

 Det at jeg drømmer om å ha en drøm er det eneste fornuftige svaret jeg kan gi nå. Jeg drømmer om at slik det er nå, slik livet mitt er, og har vært så lenge jeg kan huske, at jeg bare flyter av gårde uten å ense dagene, uten å fylle de med noe, forsvinner og viskes ut.  Det kan være to grunner til det. Enten så dør jeg og blir fysisk borte, slipper å forholde meg til verden som løper ifra meg. Eller så skjer det noe magisk, kanskje spirer det et håp og litt etter litt fylles livet mitt med nettopp det. Et liv.