Ignorering

Hvordan går det? Hæ? HVORDAN GÅR DET? Jeg nekter å svare. Selv om det er jeg selv som spørr.Jeg tørr ikke tenke, kjenne etter. Det er ignorering på høyt plan. Det er tusenvis av tanker som forsvinner, som jeg presser vekk.

Nei. Det er ikke bra. Nei. Det er ikke sunt. Men det er den eneste metoden jeg har for øyeblikket som jeg tørr å bruke. 

Forresten, jeg bruker en annen metode også, mat. Men nei. Heller ikke det er sunt. Bra. Fornuftig. Den siste halvannen uka har jeg først gått opp to og et halvt kilo, så gått ned igjen disse, for så å gå opp igjen. Vi snakker ni dager her, opp ned opp. Jeg spiser. Sulter. Stapper i meg. Presser i meg mat selv om det er en straff. Jeg hater meg selv når jeg putter noe i munnen. Tygger det. Svelger det. Lar det bli der. Men jeg gjør det likevel. Som en straff? Mat er i tankene hele tiden, uansett om det er overspising eller sultedag. Jeg fikk en kommentar på dette, hva er vitsen med å sulte for så å overspise? Det finnes ikke et eneste fornuftig svar til det spørsmålet. For det er jo virkelig ikke vits i det, det sliter meg fullstendig ut, jeg blir dårligere på alle måter av dette, men jeg greier ikke stoppe. Greier ikke spise fornuftig. Passe. Nok. Ikke for lite. Ikke for mye. 

På torsdag innviterte jeg lillebror på besøk, på noe som i utgangspunktet skulle være en kosekveld. Vi bestillte pizza, jeg spiste og tankene begynte å surre. Det hele endte med at jeg sa til lillebror at jeg var sliten, at han heller kunne komme en annen dag, så gikk jeg å la meg under dyna i senga mens hatet vokste seg større og større. Jeg hadde tårer i øynene. Fordi jeg spiste pizza. Etter å ha ligget i mørket i halvannen time nærmet klokka seg halv ti og jeg greide ikke mer, jeg måtte gjøre NOE, men hva? Jeg gjorde noe jeg ikke egentlig gjør, jeg gikk tur alene med Tatou. Altså en annen rute en den kjente, trygge ruta vår. For ja, jeg er dritredd for å gå ut alene. Patetisk. I know. Fryktelig slitsomt. Jeg er også mørkeredd, noe som ikke gjorde saken lettere. Men, denne kvelden trosset jeg angsten selv hvor mye det krevde og hvor vondt det gjorde. Jeg flytta det ene beinet foran det andre, skritt for skritt og plutselig var vi på en vei jeg ikke har gått alene på siden jeg var tretten. Walking down memorylane. Jeg gikk forbi ungdomskolen jeg delvis gikk på, gikk bortover mot området der barndomshjemmet mitt ligger, det huset jeg kaller jævelhuset. Uten å vite hvorfor. Det er ikke bra det heller. Det er vel en grunn til det som ligger langt bak i bevisstheten. Ignorering. Ja. Over en time senere var jeg endelig hjemme igjen, i trygge leiligheta mi. 

I dag har jeg igjen hatt besøk av mamma, vi holder fortsatt på med oppdrag pussopp. Det går sakte men sikkert mot slutten, nå skal jeg bare lage til en hobbykrok på soverommet med alle hobbytingene mine slik at jeg forhåpentligvis en dag får inspirasjon og setter meg ned å lager ett eller annet. Tidsfordriv. Terapi. Alt ettersom. Men umulig nå. Så er det jo å henge opp ting på veggene, og DET liker jeg, fylle veggene med minner. Gode minner. Men jeg står litt bom fast, fordi jeg venter på pakke fra tante i USA som har videresendt diverse ting til å ha på veggene (og en del andre ting 😉 ) som jeg har bestilt på amazon.com. Gleder meg til den pakken kommer, ikke lenge til nå.

En postiv ting er at jeg har hatt Tatou her alene 99% av tiden den siste uka. Det er godt, det begynner å bli rutine igjen, det krever også endel, men jeg er så glad i han ❤