Søndag

Nok en søndag er levd, opplevd, nok en dag har jeg overlevd. Jeg er i live, jeg har slutta å telle ukene som går etter det misslykka selvmordsforsøket. Det fører ingenting godt med seg, jeg innser det. Det er greit å være her. Intet mindre, intet mere. Greit. Jeg hadde helst sett at jeg hadde død når jeg prøvde, absolutt, men jeg har ikke hjerte til å prøve igjen. Ikke nå. Det kommer nok. En dag kommer jeg til å dø. Det er fakta. Men dagene går og livet består, enn så lenge. 

Humøret svinger enormt, fra å være på fullstendig rock bottom med alt der jeg så vidt greier å puste, til der at jeg i det minste greier å smile litt. Jeg er ikke der oppe, aldri, likevel svinger jeg hit og dit og blir utslitt av meg selv.

I dag har jeg nok en gang hatt besøk av familien, lillebror og mamma har vært her på formiddagen, vi spiste middag i lag, lillebror ble igjen når mamma dro, vi satt og så på diverse kokkeprogram før vi satt oss i bilen og kjørte den snart timeslange bilturen til søs på bygda der vi fikk sett litt til tantunge før hun la seg og så så vi på Hele Norge baker på tv før vi satt oss i bilen hjemmover igjen. Familien min er verdens beste, virkelig, men vi har ikke noe sunt forhold. Jeg er altfor avhengig av dem slik det er nå. Jeg vil bare krype sammen og bli liten igjen.På nytt, på en ny måte. For når jeg faktisk var liten så hadde vi ikke noe forhold. Jeg kunne aldri snakke med mamma, jeg kranglet alltid med pappa, og alt var egentlig ganske vondt. Det er etter at jeg ble syk, eller, vel, etter at de skjønte at jeg var syk at vi har blitt så nære. Lenge var dette vanskelig, jeg følte meg usynlig i min egen familie i tretten år og så plutselig brydde de seg? Det måtte være bare fordi de måtte nå når jeg var innlagt på sykehus i fem, seks måneder. Lenge trodde jeg ikke på dem, vi snakker år etter at de viste at de var glad i meg, før jeg skjønte at de faktisk var det. Men nå er jeg jo blitt såkalt voksen og da skal man ikke være avhengig av foreldrene sine. Ikke i den grad jeg er det ihvertfall, men tanken på at ting skal forandre seg skremmer meg så enormt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjør av meg bare jeg tenker på det.

I morgen er det samtale med psyk sykepleier igjen, under forrige samtale greide jeg ikke å tenke, greide ikke finne svar på spørsmålene h*n stillte meg, greide ikke kjenne etter, huske. Alt sto stillt. Håper det går bedre i morgen, skal prøve å skrive ned noe i kveld sånn i tilfelle ordene mine forsvinner igjen når det er samtaletid.

Reklame

2 kommentarer om “Søndag

  1. Du trenger dem nå kjære deg. En dag når du er mer trygg på deg selv, når du er «frisk» nok, da kommer du til å føle deg minde avhengi. Men sånn som du har det nå, så synes jeg du skal ha de så nært. De ønsker å være der for deg også.
    Lykke til hos psyk sykepleier i morgen, jeg håper du får sagt litt mer denne gangen ❤

    Liker

  2. Sender deg mange styrke klemmer vennen, husk du er verdifull for den du er : på dårlige som gode dager! ❤ Håper du slipper alle litt nærmere deg, lar de være der for deg. For du fortjener det. Akkurat nå fortjener du alt som kan støtte og være trygghet for deg, slik du har det nå. Du fortjener jo kun det beste nydelige du. Skulle ønskt du ikke hadde det så vondt og vanskelig. Tenker så på deg! Håpe ordene og tankene er litt mer til stede hor psyk sykepleier idag^^
    Stooor og varm klem <33

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s