Det kan vel kanskje trygt sies at ting er kaos igjen. Fullstendig kaos. Jeg er tilbake til dit jeg var i juletider og det er ikke noe å rope hipp hurra for dessverre.
JEG er kaos. Jeg bestemmer meg for en ting, ombestemmer meg, og ombestemmer meg enda en gang.Jeg begynner å trekke meg unna familien. Jeg glemmer alt. Bokstavelig talt. Jeg mener, jeg skulle sette på en vaskemaskin med klær i formiddag, og nærmest før jeg hadde fått lukket døra til maskina etter å ha puttet inni klær hadde jeg glemt det. Hallo. Det tok fem timer før jeg kom på det at det kanskje hadde vært en ide å fylle på med vaskemiddel og trykke på start. Det er slitsomt å være så forbanna glemsk.
Jeg er sliten, sliten av meg selv og alle tankene mine. Alle handlingene mine. Valgene jeg tar. Indre diskusjoner som jeg aldri greier å finne et godt nok argument til at jeg velger riktig. Jeg vet at det jeg gjør nå ikke er bra. Jeg vet det. Men jeg greier ikke få meg selv til å gjøre noe annerledes. Jeg vil så gjerne. Jeg klarer ikke. Jeg vil så gjerne ha det bedre enn jeg har det nå.
Det gjør vondt å puste, å være. Minuttene er evigvarige, jeg orker ingenting, jeg vil ingenting, jeg vil alt.
Onsdagen var et fint avbrekk, godeste B og Bea, hunden hennes, var nemlig på besøk omtrent hele dagen.Det var så fint. Hun får liv i meg, men jeg? Jeg ødelegger alt og alle. Jeg hater meg selv. Jeg hadde lovt meg selv, jeg skulle ikke kaste opp når jeg var med henne, men idiotmeg, svake, dumme meg så ikke annet valg. Vi lagde amerikansk pannekake, halve gikk ned, men så måtte den opp igjen. Jeg fikk fullstendig panikk, det var klin umulig å beholde den, jeg skalv, jeg satt med tårer i øynene, før B så på meg og sa, spring. Jeg hater meg selv. Jeg gjør et så dårlig eksempel for henne, jeg vil jo så gjerne at hun skal ha det bra, men jeg er redd jeg gjør ting verre for henne. Unnskyld B, det er virkelig ikke meningen. Jeg er veldig glad i deg, skulle så gjerne gjort alt godt og bra igjen for deg. <3<3<3 Men alt i alt var onsdag herlig, vi gikk en lang tur med hundene og snakket. Virkelig snakket, og det var godt.
Posene under øynene er nå blitt til bagger av trøtthetstegn. Det er ikke en overdrivelse. Dessverre.
T, en god person blant personalet på huset hadde en liten peptalk til meg i morgest. Jeg skulle bare ønske at jeg kunne høre på det. At jeg ikke hadde avfeid alt han sa med en gang. Han satt fram yoghurtbegeret klokka elleve, frokost. Han spurte hvorfor jeg gjorde slik og slik med skjeen, og begeret, og jeg stoppa opp. ¨
Hvorfor
?
Etpsyktinnblikk 