Meltdown

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive om hvordan dagene mine er for tiden. Jeg har på papiret ingen spiseforstyrrelse, noe som jo er både positivt og negativt, men likevel er det matproblematikken min som tar alt av energi, tanker, livsglede. 

Jeg ødelegger for meg selv. Jeg gjør slik at dette livet ikke er et liv. 

I dag ble det en «episode» om man kan kalle det det, og jeg blir så oppgitt. Frustert. Trist. Sint på meg selv. Saken var den at jeg hadde fastet i et og et halvt døgn, og så måtte jeg på butikken og handle cola light, og så fikk jeg en melding fra gode B<3 om jeg og Tatou ville bli med på hundeparken. Fornuften sa til meg at da måtte jeg spise noe, jeg hadde først handlet cola og nutrilettbarer, betalt og pakket ned i en pose, men så gikk jeg inn igjen. Jeg skulle jo for faen spise noe slik at det skulle gå bra når jeg skulle være med folk, at jeg ikke svimte av, at jeg greide å følge med på en samtale. Istedenfor skjedde det motsatte, jeg kjøpte en ferdigsmurt baguette med reker og majones. Jeg spiste den opp, bit for bit i bilen mens R så på. Tomt. Ferdig. FAAAAAAEEEN. Hva hadde jeg gjort nå? Jeg har ikke spist noe med majones på på over et år, og det klikket for meg. Jeg fikk en meltdown, klorte og klipte og var på gråten, stille og nektet å svare når R spurte hvordan det gikk. Istedenfor gikk neglene dypere og dypere ned i handa, noe jeg har merker etter enda. Jeg spurtet inn og opp trappene og låste døra til leiligheta når vi endelig var hjemme igjen og igjen ble jeg godt kjent med doskåla. Jeg må ha virket ganske fjern for etter en stund når jeg var kommet meg under teppet liggendes på sofaen kom det TO personer inn. R og psyk sykepleier. Det ble en «akuttsamtale» og vi skal snakkes igjen i morgen også. De lurte på om jeg hadde fått/har hatt symptomer (les: stemmer i hodet – psykose) den siste tiden (les: siste året) og jeg måtte ærlig svare at nei, det har jeg ikke. Jeg skjønner ikke noe. H*n antydet, hintet fram om jeg skadet meg selv, ville dø. Jeg sa igjen ærlig, at jeg ikke orker mer. Jeg er sliten. Jeg vet ikke hva framtiden vil bringe (les: de neste dagene). Jeg vet ikke hva som kan hjelpe. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det ene minuttet ønsker jeg å være innlagt, i det neste skjønner jeg ikke hva jeg tenkte når jeg tenkte at å være på et sykehus skulle hjelpe.

Det ble ingen tur til hundeparken med B i dag, noe jeg er veldig lei meg for. Jeg greier ingenting. Forhåpentligvis blir det flere sjanser. Sjanser som jeg ikke ødelegger.

Det at samtalen med J på avdelingen som egentlig skulle være i morgen ble utsatt med to uker gjorde meg ikke godt. For første gang hadde jeg «sett fram til» den halvtimen, visst at jeg trengte den. Det verste er at det var R som tidligere på dagen «ombooka» timen fordi jeg var så sliten, hun trodde det ville hjelpe at jeg ikke hadde noe jeg måtte grue meg til…