Rollercoaster

Dagen har gått som en karusell

Høyt
Lavt
Fort
Sakte

Jeg gleder meg til den stopper, denne dumme, ekle karusellen som er livet mitt. – eller i det minste at den kan gå i en jevn fart, ikke svinge så innmari.

Jeg er sliten. Utslitt faktisk.
Fra å begynne dagen med å trosse angsten med å bli med på en kunstutstilling som åpnet i dag med mange folk og ikke minst at jeg gikk hjem fra sentrum ALENE, bare meg selv og tankene mine uten verken Tatou eller musikk som støtte er jo «stort» for meg. Det at jeg kræsja fullstendig etterpå er en annen sak. Lillebror kom etterhvert på besøk, han bakte noen kjeks og jeg spiste, fikk panikk, og prøvde å kvitte meg med det mens han var her. Heldigvis så trodde han at jeg hadde vondt i magen og gikk, så jeg fortsatte sirkuset på kne foran doskåla, og når jeg var ferdig, tom, ja da var jeg virkelig FERDIG og TOM. Jeg lå over en time skjelvende og utmattet på badegulvet med en sang på repeat om igjen og om igjen. Masken av Ole Paus fra hver gang vi møtes. Den beskrev omtrent alt.
Jeg slepte meg etterhvert inn på stua og inntok kroken min i sofaen, angsten og tristheten lammet meg, og det at ingen fra huset kom inn til meg i løpet av hele kvelden gjorde ikke ting bedre akkurat. Mamma ringte meg i åttetida og hørte på stemmen min at hun måtte komme.
Mamma gråt.
Mamma var sint.
Mamma er sliten og det er jeg som forårsaker det. Hun sa riktignok ikke det siste, men jeg vet det jo.

Skulle ønske alle slapp å forholde seg til meg.
Jeg skulle ønske JEG slapp meg.