Onsdag

Dagen i dag begynte rolig, Tatou er/har vært hos foreldrene mine noen netter slik at jeg skulle få slappe av litt, så jeg slapp å kle på meg og gå ut med han i formiddag. Jeg lå faktisk i sofaen med nattøyet på helt fram til klokka nærmet seg halv to, da samlet jeg opp krefter til å gå å dusje og kle på meg. Vasket til og med håret i dag,så 1 poeng til meg. Det er så slitsomt å ikke orke noe, men i dag har jeg faktisk fått gjort en god del.

Klokka to kom E, støttekontakta mi og vi bestemte oss for å gå inn til sentrum, og der fikk jeg igjen kjøpt meg litt klær, har brukt opp pengene jeg fikk til klesinnkjøp nå, men jeg har fått mye ut av dem.           Hehe, salg sier jeg bare. Jeg liker klær ❤ Bare litt slitsomt å «måtte» skifte klær x antall ganger i løpet av dagen, det er ikke rart at det stadig blir liggende kleshauger på baderomsgulvet med rene klær. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men jeg går veldig sjelden en dag uten å skifte antrekk ihvertfall to ganger.

Ble hentet i sentrum av søs, tantunge og svoger var også i byen i dag, vi spiste middag hos foreldrene mine. Jeg var veldig i tvil om jeg orket det, men alt i alt er jeg glad for at jeg utfordret meg selv. Jeg må nesten venne meg til å være utenfor «komfortsonen» min angående matsituasjonen for på tirsdag, dagen etter samtalen på sykehuset i neste uke drar jeg og manma til Stavangerområdet for å besøke min eldste storesøster og familien hennes, og det er sikkert og visst at det blir en STOR utfordring. Jeg gruer meg, særlig med tanke på hvordan Trondheimsturen gikk… Krysser fingrene for at det blir litt kjekt også, ikke bare stress.

Etter middagen ble jeg med søs og svoger inn på diverse butikker, det var forskjellig de var på utkikk etter, og jeg er glad i å gå i butikker uansett om jeg kjøper noe eller ikke. Var ikke hjemme igjen i leiligheta mi før halv åtte i kveld, og jeg kjenner at jeg kanskje dro strikken litt langt i dag, nå er jeg sliten og kroppen verker. 

Håper jeg slipper unna mareritt i natt, er så lei av å våkne klam og svett og med angsten hamrende i brystet.

Det er jo lov å håpe.