Hatet

Det gjør så vondt. Så innmari vondt. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal forklare hva som gjør vondt. Alt?

Jeg ligger i et halvmørkt rom under dyna, angsten river i meg. Jeg greier ikke ligge stille, beina dirrer og hjertet slår hardt og fort.

Jeg gruer meg.

Jeg gruer meg til samtale på sykehuset på mandag med J. Jeg tror det er fordi jeg vet at ingenting kommer til å forandre seg i løpet av den halvtimen vi skal snakke.

Alt kommer til å gjøre like vondt når vi går ut fra samtalerommet.

Jeg gruer meg til å reise og besøke eldste søstra mi og familien hennes på tirsdag og dagene som skal bli tilbrakt hos dem.

Jeg gruer meg til maset mamma kommer til å ta.

Jeg gruer meg til å spise.

Jeg gruer meg til den dårlige samvittigheten som følger måltidene.

Jeg hater å leve for jeg får det ikke til.