Silent scream for help

De siste dagene har forsvunnet fort uten at jeg helt kan sette fingeren på hva jeg har brukt tiden til.

Jeg har hatt og vært på besøk av/med familien – men jeg har ikke vært sosial.

Jeg har hatt tven på – men jeg har ikke sett på tv.

Jeg har surfet på mobilen – men jeg husker ikke hva jeg har lest.

Jeg har tenkt masse – men ordene har forsvunnet før jeg har fått skrevet de ned eller tenkt de to ganger.

Jeg har ligget mye i senga på dagtid  – men jeg har ikke sovet.

 –

Nå er det snart avreise til time på sykehuset.

 

Hjemme igjen og ganske nedstemt..

Møtet gikk vel ikke sånn kjempebra om jeg skal si det på den måten. J sa at hun ikke ville/kunne ha ansvaret for meg lengre, at fastlegen må kobles inn. Alt går visst i feil retning. 

Jeg er klar over det, inni meg roper jeg etter hjelp, men jeg får meg bare ikke til å si det høyt. Jeg ødelegger for meg selv. Jeg nekter å ta i mot hjelp. Jeg er dum. 

Uansett hvilken vei jeg bestemmer meg for å ta nå så blir det krig. Enten mot de rundt meg som vil hjelpe, eller mot meg selv fordi jeg tar i mot hjelp. Jeg er i en tap/tap situasjon.

Jeg reiser til Stavangerområdet i morgen og jeg aner ikke hva som kommer til å skje når jeg kommer hjem igjen om noen dagers, ei ukes tid.

Noe kommer til å skje. Det er alt jeg vet.

J ville ikke avtale ny time med meg, hun ville heller ringe til R litt ut i uka. Hva nå enn det vil si.

Ordene innleggelse, næringsdrikk, uforsvarlig var noen av ordene som ble brukt og som jeg sikkert kommer til å merke ettervirkningene av etterhvert.

 Men så kommer ironien, jeg skulle handle inn fresubin til å ha med meg sa J, men R sa ingenting om det før hun dro for dagen, og at jeg kommer til å handle det inn  helt alene? Nei. Det greier jeg ikke.

 

Fresubin -> We meet again.

Jeg blir så oppgitt, frustrert. Jeg har kjørt meg selv fast igjen. J sa at jeg var låst. Det stemmer nok det. Jeg er fastlåst i en situasjon jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg ut av, og det som er mest frustrerende er at dette ikke er første gangen. Gang på gang gjør jeg dette. Forskjellen denne gangen er bare at man ikke kan se på meg at jeg er syk.

Lei.

 

Jeg skulle nesten ønske at jeg var 13 år igjen, at de «voksne» bare kunne ta bestemmelser over hodet mitt, at jeg fikk noen til å ta over ansvaret uten at jeg hadde et valg.

Det er fucka det.

Hun sa det så fint ,J, nå må du la andre ta over kontrollen. Det er det som er best å gjøre nå.

Men jeg klarer det ikke.

Reklame

4 kommentarer om “Silent scream for help

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s