I’m barely breathing

Time på poliklinikken i dag.

 

Jeg er så sliten sa jeg stille.

Hva betyr det når du sier at du er sliten var spørsmålet jeg fikk tilbake.

Jeg ble stum.

For hva legger jeg i ordet sliten?

Å være sliten for meg betyr å 

– Ikke orke noe

– Være trist konstant

– Kaos uten like innvendig

– At kroppen verker så mye at jeg vil gråte uten at jeg kan si akkurat hva som gjør så vondt

– Jeg ser ingen ende på alt det vonde

– Jeg tenker masse på å forsvinne, bli borte

 

Jeg vil ikke mer. Jeg vet ikke hva annet jeg skal skrive for å beskrive betydningen av ordet sliten, alt jeg vet er at jeg er nettopp det, jeg er så veldig veldig sliten.

 

Har du en plan for å dø spurte hun. Jeg ristet på hodet. Nei. Jeg har ikke det. Men jeg kan heller ikke garantere hvor lenge jeg klarer å holde hodet over vannet. Det er det som er sannheten. Og ja, jeg var ærlig i dag. Jeg frykter likevel at historien er på vei til å gjenta seg, at jeg ikke klarer å snakke med den nye psykologen heller. 

Du vet det at det  å komme hit innebærer å snakke, ikke sant?

Vil du ha hjelp?

Er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe deg?

Du må prøve å snakke om det som plager deg, jeg synes vi skal ha som et mål å få litt orden i kaoset inni deg, er du enig i det?

Det som er annerledes med ny behandleren min er at hun ser meg selv om jeg ikke sier noe. Hun spurte spørsmål når det ble stille. Og ikke minst, hun skjønte at jeg trenger tid på å bli kjent, og at utgangspunktet med time hver fjortende dag er for lite nå. Så nå har jeg fire datoer fire uker framover i tid skrevet ned. 

Det hjelper

Litt

 

Vekta i dag var et tall jeg har venta på lenge på. 

Det ga meg dessverre ingen glede. No shit. Bare 10 kilo til nå. 

Jeg tviler.