Jeg er veldig takknemlig for at tannlegebesøkene mine blir dekt, jeg telte opp timene jeg har hatt i det siste, og det ble jammen meg fem ganger siden desember tror jeg at jeg kom fram til.
Bare i dag brukte tannlegen EN klokketime på ETT hull, jeg grøsser med tanken på hva det egentlig koster. Jeg går fortsatt til «skoletannlegen» og selv om man bare skal få det dekt til man er 18, betaler jeg fortsatt ingenting. HELDIGVIS. Fortsatt gjenstår det minst tre hull som må fikses på…
En «venninne» som jeg gikk på videregående med i to av fire år som jeg gikk der (det var en toårig utdannelse) har tatt kontakt og vil møtes. I morgen. Jeg gjør som alltid, jeg har ikke svart. Jo, jeg har svart at jeg vil møtes, men ikke om det passer i morgen. Hun har sitt og stri med på et annet vis enn meg, og litt av det gjør at hun er veldig «hyper» og ikke alltid forstår når nok er nok, og hun forstår ikke hva psykisk sykdom er. Hvorfor jeg ikke bare kan ta meg sammen liksom. Vi har ikke snakket sammen på lenge, sist var vel akkurat da jeg ble innlagt for tre år siden og hadde null overskudd til venner. Jeg skjønner godt at hun forsvant. Og selv om det hadde vært fint å få tilbake kontakten så må jeg bare innse realiteten igjen. Jeg kommer bare til å svikte. Igjen. Så hvorfor prøve? Nei. Hva skulle jeg sagt når hun spørr meg hva jeg har gjort på de siste tre årene for eksempel? Bare noe så enkelt blir veldig vanskelig å svare på. Eksistert?
Ting går til helvete.
Jeg orker ikke vaske håret en gang. Det burde vært vasket for en uke siden liksom. Det er pinlig. Men jeg finner bare ikke krefter til å gjøre det. Så nå er lua mi min gode venn.
Tatou er hos foreldrene mine. Jeg klarer ingenting.
Det er veldig mye jeg kunne ha gjort, og mye jeg burde gjort, men det blir med tanken. Jeg blir liggende på sofaen under teppet mitt i ei mørk stue.
Jeg er dritnervøs på innleggelsen.
Når det blir og hvordan det kommer til å bli lagt opp.
Kommer jeg til å greie det? Er jeg klar for det?
Spørsmålene er mange og angsten er stor.
Igjen, jeg beklager for lite kommentering, og lite svar på deres kommentarer. Jeg tenker på dere ❤
Etpsyktinnblikk 
Jeg er sikker på at innleggelsen kommer til å gå bra! Men Skjønner du er redd. Du er sterk vennen ❤
LikerLiker
Vakre gode beste du! Det er så ufattelig tungt å øese at du har det så vondt og jeg kan ikke komme bussende med en bamseklem og gode ord ;*
Så BRA at du får hjelp og en ny innleggelse! Det kommer nok til å gjøre deg godt selv om det blir veldig tungt vet jeg du klarer dette 🙂
På tirsdag må vi møtes for jeg har gave til deg og jeg savner deg virkelig! Vi trenger en musikk gråte stund :))
Er her ALLTID vennen! Jeg forlater deg aldri ♡♥
LikerLiker