Dommen faller i morgen

Ihvertfall får jeg svar på søknaden om ny innleggelse i morgen. 

«Huset»  mitt ringte inn til sykehuset på tirsdag for å høre hvordan ting lå an, og da holdt de på å skrive ett brev til meg og det skulle sendes samme dag. I og med at det ikke er postgang i dag kommer altså brevet i postkassa mi i morgen. Jeg holder på å freake ut. For plutselig kom tanken, de kan jo fint si nei ikke sant. Si at dette må jeg fikse selv. At  jeg ikke er syk nok. At jeg ikke trenger det.

Det betyr

At jeg bare er i veien. At jeg ikke fortjener hjelp. At jeg er patetisk og burde vært flau for å i det hele tatt sende inn en søknad.

Tankene surrer som dere sikkert skjønner, og selv om jeg prøver å skyve negative tanker vekk, så er det de som dominerer.

Det er første mai i dag. Vi er inne i den femte måneden i totusenogtretten. Det er hundreogtjueen dager siden vi forlot fjoråret. Og jeg kan telle antall gode dager så langt i år på en halv hånd. Det er ikke mye å skryte av..

Hva er vitsen med alt når det gjør så jævlig vondt å være til, og ingenting ser ut til å noen gang bli bedre?

Jeg orker ingenting. Smilet er påklistra og latteren aldri helhjerta. Hunden min bor for nå hos foreldrene mine. Igjen, nederlag. Maten går til helvete.  Jeg klarer ingenting. Dagene bare forsvinner.

Jeg greier ikke å gråte selv om det egentlig er akkurat det jeg trenger.