Flere ganger de siste dagene har jeg tenkt på å sette meg ned og skrive noen ord. Eller helst mange ord. Fått tømt meg litt, gitt litt slipp på tankekaoset.
Om hvordan jeg har det, hvordan det går, og ikke minst hva som skjer for tiden.
Hver gang har det blitt med tanken. Ironisk nok.
Den siste uka har vært full ut av diverse legesamtaler, både fastlegen min, psykologen , og en psykiater jeg aldri har snakket med før har den siste uka fått ord av meg. Vel, det er nok psykologen som har fått flest ord, men avtaler har det vært mange av med mange personer. Det er slitsomt, jeg kaver meg igjennom dagene, og jeg er ganske tappet for energi nå.
På mandag har jeg samtale med psykologen igjen, og på onsdag samme uke har hun innkallt til et samarbeidsmøte med alle som er involvert i «meg», inkludert gamle psykiateren min, fastlege, R fra huset, E fra huset, psykiateren jeg snakket med denne uka, noen fra dps’et som jeg kanskje skal på, J fra sykehuset tror jeg skulle komme, og foreldrene mine. Jeg får klump i magen bare av å tenke på det, jeg takler ikke slike møter, angsten stiger til tusen og jeg klarer ikke få fram et ord. Det er ihvertfall det som har vært tidligere. Jeg håper jeg greier å si noen få ord denne gangen, i og med at det er mitt liv som skal diskuteres, men det er skummelt og virker umulig. Det som også gjør det hele litt komplisert er at foreldrene mine ikke vet at jeg kaster opp igjen, og jeg vil ikke at de skal vite det. Hvordan skal jeg greie å unngå det? Vet ikke. Jeg sa det til psykologen på forrige samtale, men hun kunne ikke garantere noe, i og med at møtet er satt opp for å finne ut av hvem som skal hjelpe med hva, og hva slags hjelp jeg trenger og da er det jo i grunn viktig å få fram hele sykdomsbildet…
Jeg er glad for at jeg har så mange gode støttespillere rundt meg nå, men det er vanskelig å forstå det. La dem få hjelpe meg.
Jeg fikk en kommentar som lurte på hva som er forskjellen på å være innlagt og å bo hjemme i og med at jeg bor på en psykiatribolig der det er folk på huset hele døgnet. Jeg skjønner godt spørsmålet, at dere lurer på det. Og selv om det gjorde litt vondt, så ser jeg poenget. Men, det er et men, leiligheta mi er på huset er hjemmet mitt, og det er ikke en behandlingsplass, det er en rehabiliteringsbolig som det så fint heter. Det vil i praksis si at personalet her på huset ikke kan hjelpe meg videre med matproblematikken, og det er ikke noe program på dagtid som kan hjelpe mot depresjonen.
Jeg er litt stuck at the moment, og kanskje hadde det å komme seg i andre omgivelser hjulpet litt. Jeg vet ikke. Jeg får se hva de sier på møtet på onsdag.
Psykologtimene er helt annerledes enn før, de 9(!) årene jeg har gått i behandling av ett eller annet slag, så er dette annerledes. Jeg åpner kjeften og PRATER. Ord kommer ut, ting jeg aldri har delt med folk før plopper ut. Hvem skulle trodd det? Ikke jeg ihvertfall. Det er merkelig, rart, men veldig godt å få sagt ordene høyt istedenfor å ha de på repeat inni hodet.
Vi skal til og med revurdere diagnosene mine, har begynt så vidt med noe spørreskjema, og selv om det er et veldig tungt og hardt arbeid så er det veldig fint at det blir gjort. Jeg er «spent» på resultatet.
Kanskje jeg er feildiagnosert? Jeg fikk diagnosene mine allerede som 13 åring, og det er ikke alt som henger på greip i forhold til merkelappen jeg har fått. Uansett hva som kommer ut av det, blir det positivt å få det svart på hvitt. Det høres rart ut, men det er bedre å vite hva som egentlig feiler meg, og hvis det stemmer det som allerede er satt, javel, greit, men da vet jeg ihvertfall at det er riktig.
Etpsyktinnblikk 