Tankekaos

Jeg startet dagen optimistisk. Kanskje en smule overoptimistisk om jeg skal si det, plutselig hadde jeg planer om hvordan jeg skulle fikse alt som er feil i livet mitt på en to tre og det helt uten problemer. 

Kanskje hadde det med at jeg våknet litt over halv seks, trøtt, men ikke trøtt nok til å sovne. Tankene begynte å suse, hit, dit. og alt gikk litt over styr. Noe må gjøres, noe må endres. Jeg orker ikke leve slik mer. 

Løsningen på alt? Å reise bort, helst i fem seks uker slik som vi har pleid før om sommeren vi i familien. Å jadda, alt fikser seg om jeg bare reiser bort. Jeg tenker tilbake på forrige sommer, sommeren som egentlig skulle blitt drømmesommeren, med seks uker i Miami, med tur til Universal Studios parken i Orlando, med fallskjermshopping, vannskuterkjøring, bading, shopping, gokart, varme.

Det ble ingen drømmesommer i fjor selv om jeg haddde fine stunder innimellom. Det var mye tårer. Mye kaos. Fatburner piller tre ganger daglig. Utmattelse. Daglig morgenveiing. 

Når jeg ser bakover blir jeg så oppgitt, lei meg, sint. Hvorfor kan jeg ikke bare være normal? Hvorfor måtte maten ødelegge alt? Og hvorfor er ting bare blitt verre nå? Hvorfor har jeg brukt det siste året bare på tull? Ikke hatt energi til noe. Unngått familien til tider. Liggende slakt under pleddet i sofaen. 

Jeg har brukt det siste året på å bli mindre, men selvhatet blir bare større og større. Det er jo ikke logisk i det hele tatt. 

I dag skulle jeg slutte. Slutte å fucke opp for meg selv. Så jeg spiste to BRØDskiver, og to proteinbarer(95) til frokost. Det er for mye. Klokka halv ti ringte jeg til foreldrene mine og pappa kom og hentet meg, snill som han er. Og der spiste jeg en brødskive til. Faen. Så spiste vi tidlig middag, men da greide jeg ikke mer. Jeg reiste hjem og løp rett til doskåla. I kveld har jeg vært en tur på butikken for å kjøpe sjokolade også, det verste av alt var at det var ikke godt en gang, men det var godt å spise. Jeg tok the walk of shame til doskåla igjen, og der gikk 70 kroner i do. Bokstavelig talt. Vel, ikke helt, det var igjen litt, men det ga jeg til kontoret. 

Jeg skulle så inderlig ønske at mat ikke var en del av det å leve, av verden generellt. Det hadde gjort ting ti tusen ganger lettere om det ikke fantes. 

Mr. Depresjon har et så godt grep rundt halsen min for tiden at han holder på å kvele meg. Jeg vil ingenting. Jeg gjør ingenting. Mesteparten av dagene går med på å se på tv. Eller stirre ut i lufta. Det spiller liksom ingen rolle. Nothing matters. Bortsett fra når jeg får slike innfall der alt går i tusen, og jeg skal gjøre alt. Det varer dessverre sjelden mer enn et kvarter, så jeg begynner med noe og så blir jeg så utslitt at jeg ikke orker mer og alt er rot rundt meg. Jeg fullfører ingenting.

Det blir en ferie en eller annen gang. Jeg og mamma skal besøke tante i en by utenfor Boston, men det er alt som er bestemt. Mamma vil ikke sette noen dato, og heller ikke planlegge noe. 

For først må jeg bli friskere som hun sier. 

Jaja. Jeg vet ikke jeg.

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s