Du

I en stappfull gang på kjøpesenteret så jeg deg.

Det var mennesker over alt.

Alt for mange mennesker.

Alt for trangt.

Jeg så ansiktet ditt og det var noe kjent med det, og da jeg samfauret hjernen etter hvem du kunne være, hvor jeg hadde møtt deg før, møttes blikkene våre.

Det var deg.

Det var du som nærmest måtte bære meg inn i sykebilen og som satt baki med meg mens jeg lå på en syketralle.

Det var du som kom med trøstende ord og forståelse.

Det var du som holdt handa mi i det alt gikk i surr og det var leger og sykepleiere og jeg vet ikke hva som ikke var der.

Det var du som holdt meg nede når de presset slangen ned igjennom halsen min.

Jeg ville ikke.

Du holdt meg nede. Likevel viste du en omsorg, du så ikke ned på meg, du sa bare at dette skulle gå bra.

Alt ligger i en tåke, jeg fikk ikke med meg halvparten av det som skjedde den natta en gang, og hadde du bedt meg i går om å beskrive hvordan du så ut, hadde jeg ikke hatt sjans. Men da jeg så deg i øynene visste jeg med en gang hvem jeg så på. Jeg slo blikket fort bort, vekk, ned, skammen fyllte meg.

Jeg lever fortsatt.

Jeg beklager.

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s