Å være (p)syk på en festdag

All sykdom lever sitt eget liv, det gjelder psykisk sykdom også. Det er dessverre ikke sånn at man bare kan bestemme at i dag, i dag er det 17.mai (eller julaften, bursdagsfeiring, konsertdag eller noe annet som betyr noe for en) og at man den dagen kan bestemme hvordan ting skal gå, hva man skal orke, hva man skal få til. Man kan ikke alltid bare ta seg sammen og så er alt bra fordi det er en spesiell dag. Man kan selvsagt prøve å ha en positiv innstilling og ståpåvilje, men til syvende og sist er det sykdom som bestemmer hva som lar seg gjennomføre. Man kan ikke springe maraton med et brukkett bein foreksempel, det sier jo seg selv, men det kan være mange andre faktorer til at festdager ikke alltid bare er fest, og de er ikke alltids like synlige som en bandasjert fot.

I dag har jeg gjort mitt beste for at det skulle bli en fin dag. Jeg har pyntet meg selv om jeg følte meg som verdens ekleste, feiteste, styggeste når jeg våknet i morges.Jeg spiste tidlig frokost hos foreldrene mine og telte ikke noe kalorier. Jeg har veivet med flagget. Jeg har vært i sentrum blant masse folk og sett på barnetoget og russetoget der lillebror gikk og dyttet en partyvogn med musikkanlegg og dansende folk på. De vant beste russetog/show  forresten. Angsten hadde kvelertak, men jeg er glad for at jeg fikk det med meg, det er første gang på mange, mange år at jeg har vært inne i sentrum og fått med meg toget. Og folkene -ikke minst folkemassene. Jeg har vært på besøk på bygda hos søs og svoger og tantunge E, som opplevde sin første 17. mai. Hun blir ett år om noen uker. Tiden flyr. 

Jeg har spist kake. ALT for mye kake. Jeg ville bare være normal. Det hele endte opp med at jeg var hjemme igjen i leiligheta mi klokka syv, og gråt over matinntaket i dag og min manglende selvkontroll. Jeg vet egentlig ikke om det kan kvalifiseres som gråting i og med at det bare kom noen dråper, men øynene svidde og jeg måtte blunke, blunke, blunke. Jeg tar de få dråpene  i mot med åpne armer. På en merkelig måte. Det gjør vondt å ikke få til å grine når trykket på innsiden er så stort at man ikke vet hva man skal gjøre… 

Jeg føler ingenting.  Når jeg skulle skrive 17.mai/julaften/bursdagsfeiring måtte jeg stoppe opp å tenke. Tenke hardt. For hva er gode dager for folk flest? Jeg vet ikke lenger selv.                                                     Det hadde vært fint å vært glad, Kjenne på glede. Kjent latteren bruse på innsiden. Kanskje jeg får oppleve det igjen. Kanskje ikke. Jeg vet ikke.

Jeg får dårlig samvittighet av å skrive at dette har vært en tung dag, for jeg har jo gjort kjekke ting. For folk flest. Jeg har prøvd i det minste. Og jeg er virkelig glad og takknemlig for familien min, som prøver, som er der for meg, som aldri gir meg opp. 

Gratulerer med dagen til dere alle – jeg håper deres 17.mai har vært fin, men jeg skjønner det godt om den ikke har vært det.