Jeg er i krig. Jeg kriger mot meg selv, jeg dras i forskjellige retninger. Jeg vet ikke hva jeg kjemper for, jeg vet ikke hva som kan kalles en seier. Er det noen gang mulig å vinne denne krigen når jeg ikke en gang vet hva jeg ønsker ut av den?
I det ene øyeblikket prøver jeg å spise, i det neste vil jeg bare sulte. Jeg vil bli tynn. Og så kan jeg få hjelp til å fungere. It makes no sense. På samarbeidsmøtet som var i forrige uke ble vi enige om å sende inn en søknad til et dps om et utredningsopphold som skulle etterfølges av et behandlingsopphold. Jeg sa ja, greit, men de siste dagene har det vært kaos, hva vil jeg egentlig? Jeg er veldig usikker på om jeg skal si det til psykologen når vi har time på torsdag, neitakk, jeg trenger det ikke.
Hvis det blir innleggelse så kommer det mest sannsynlig ikke til å bli før etter sommerferien fordi da er dpset stengt/overført til et annet dps som jeg ABSOLUTT ikke skal tilbake på, så jeg har jo litt tid til å tenke på det. Eller skal jeg bare si nå med en gang at søknaden ikke trenger å sendes likevel. Jeg vet ikke.
I dag har jeg tilbrakt en time og ti minutter i tannlegestolen igjen og jeg gikk derifra med en ny timelapp i hånda. Jeg orket ikke spørre hvor mye som gjenstår.
Nå er det over fem måneder siden jeg sist hadde ansvar for medisinene mine, at jeg selv oppbevarte dem i multidosepakker på to uker om gangen. Jeg må innrømme at det er litt godt at jeg ikke har dem selv, for da har jeg ikke mulighet til å gjøre noe dumt. For sannheten er at jeg ikke er stabil nok til å ha dem..
Etpsyktinnblikk 