Høyt-Lavt

Jeg presser vekk tankene, følelsene mine, alt som gjør at jeg må ta besluttninger.

Jeg prøver av hele meg å ikke tenke, ikke forholde meg til livet. Det er for vanskelig. Livet er for vanskelig. 

Jeg svinger opp og ned hele tiden, jeg er høyt og lavt så mange ganger i løpet av en dag at det ikke er gøy et millisekund en gang.

Når jeg er nede, da er jeg virkelig nede. Da er alt håpløst, ingenting er vits i, alt gjør vondt.

Når jeg «oppe» greier jeg å tenke lengre enn fem minutter framover i tid, jeg greier å akseptere at jeg skal være her, delta i mitt eget liv i morgen også. Kanskje jeg til og med kommer med et smil om jeg er heldig. Da legger jeg planer om ting jeg skal finne på, og av og til gjør jeg de også, og koser meg attpåtil. Men så detter jeg ned igjen. Tomheten inntar meg.

Jeg sa neitakk til dps-et, til hjelp på torsdag. Eller jeg sa jeg var usikker. Psykologen sa jeg måtte bestemme meg for hva som er målet mitt, hva er det jeg skal jobbe i mot, og komme med svar til neste time som er på mandag. Mamma fant ut at jeg hadde sagt nei. Hun ble ikke glad for å si det sånn, og har bestemt at hun blir med meg i deler av timen på mandag. På den ene siden er jeg glad for at hun tar ansvaret ut av hendene mine, at hun bestemmer at jeg skal få hjelp, samtidig er det vondt. Jeg klarer ikke bestemme meg for hva jeg vil. Jeg vil bare ha det bra. Eller ihvertfall bedre enn ting har vært det siste året. For det siste året har bare vært dritt. Dagene har blitt til måneder, og månedene har blitt til et år der det har vært veldig lite positivitet inni meg. 

Jeg fikk referatet fra samarbeidsmøte i posten for noen dager siden, det var ikke kjekk lesning. Det sto svart på hvitt det jeg ikke helt vil innse/innrømme. Det sto at jeg har en kjent historie med spiseproblematikk siden barneskolealder, med overspisingsperioder, overspising med oppkast, og perioder med slanking med ekstremt begrenset inntak av mat. Det har ikke vært mulig å jobbe med det på grunn av min fungering, tilstand/psykosesymptom. Det sto at psykosen har vært under kontroll siden 2010/2011 og at det nå er på tide å sette sterkere fokus på behandling for spiseproblematikken. Jeg skriver spiseproblematikk, fordi jeg ikke klarer si det andre ordet. Spiseforstyrrelser. Det sto også at poliklinikken ikke har mulighet til å gi meg hjelpen jeg trenger, og det anbefales at jeg søkes inn for utredning/behandling. De vil sette et ord på det. På maten. Sykdommen. Da må jeg ha tettere oppfølging står det, og i en startfase av behandlingen mot frisk..

So I guess the cat’s out of the bag..Familien vet om tømmingen foran doskåla. Skammen over at de vet om det har gjort at det har blitt mindre etter at de fikk vite om det. Det er deilig, men også veldig skummelt. For da må jeg jo beholde. Jeg har begynt å miste kontrollen. Jeg er så sulten når kvelden kommer at jeg spiser. Og spiser. Og spiser. Det har skjedd to kvelder/netter denne uka. Jeg skal ikke tilbake til overspising daglig. Ikke faen om jeg skal!

En postiv ting som jeg må skrive er at jeg og mamma setter oss på et fly mot Tyrkia neste søndag og blir en uke sammen med søs, svoger og to tantunger i leiligheten deres. De reiser allerede i morgen tidlig, så de har en uke sammen før vi kommer også.

Jeg gleder meg, men er livredd. Jeg er redd for at jeg skal fucke alt opp, at maten skal ødelegge, at smilet ikke vil dukke opp. At energien ikke er tilstede, at angsten herjer. Jeg krysser fingrene og håper så inderlig på noen gode dager. Værsåsnill. La meg få en pause.