28.05.2013

Akkurat nå sitter jeg på verandaen min i shorts og med laptopen på fanget. Sola skinner og cola lighten står på bordet vedsiden av meg. Det er litt rart å sitte her, av egen fri vilje og kjenne på at det er litt godt at sola varmer kroppen. Jeg og sola har nemlig ikke vært så gode venner opp igjennom årene, noen ville kanskje til og med kalt oss fiender. Men akkurat nå er det visst våpenhvile ser det ut som, og det er jo litt fint i og med at jeg om fem dager sitter i solsteken og varmen i Tyrkia. Det er skummelt å tenke på, men jeg håper det vil bli bra, gjøre meg godt. Har til og med vært å tatt solarium ett par ganger nå, riktignok med 50sp solkrem på hele kroppen, men jeg har gjort det.  Noen/ de aller fleste ler av meg når jeg sier det, men jeg har tatoveringer som dekker store deler av leggene mine, armene mine, og magen min, og jeg vil ikke risikere at de mister fargene sine fortere enn nødvendig, derfor solfaktor 50. Og etterhvert som tatoveringene har blitt flere har jeg funnet ut at det er enklere å bare smøre inn hele kroppen med samme solkrem, tar så lang tid hvis jeg skal bruke forskjellige.

Over til noe litt mer alvorlig. Jeg hadde time hos psykologen igjen i går, og etter mye om og men, etter tankekaos og frustrasjon over situasjonen på forhånd, så sa jeg at hun skulle sende inn søknad/henvisningen til dps’et som de alle snakker om. Mamma ble til og med inn i timen, for første gang på mange, mange år, bare for å forsikre seg om at jeg sa ja. For å være ærlig så blir jeg ikke så overrasket denne gangen om jeg får et nei på grunn av manglende/varierende motivasjon, men jeg får ta det som det kommer. Jeg både vil og ikke vil, og det er veldig slitsomt for å si det mildt. 

Jeg har også endelig kommet fram til en veiingsmetode som jeg kan gå med på, for jeg har nemlig vridd meg unna alle andre forsøk på at folk skal vite vekta mi gjevnlig, og har greid å unngått det. Hva skal en ku på veiing sa jeg til psykologen. Fastlegen  kommer bare til å le seg ihjel innvendig, og bli kvalm over tallet. Slik som jeg blir. Hun hadde tydeligvis tenkt litt, for hun spurte om det var lettere at hun tok seg av veiinga, så nå har vi avtalt at jeg skal veiies annenhver uke på poliklinikken før timene hos henne. Jeg gruer meg som pokker, men som hun sa, det er nødvendig, du har egentlig ikke noe valg om vi skal jobbe mot frisk.