Tilbakeblikk

Don?t cry girl. Smile. Please don?t cry. You look so sad.

Hurgada, Egypt 2005.

Jeg står der på markedsplassen, kjøpesenteret. Jeg har visst tårer i øynene og føler meg ganske så  dum over at jeg nesten begynner å gråte fordi jeg ikke får prutet ned colalampa jeg har sett meg ut til den prisen jeg vil gi. Hvem griner for det liksom? Jeg går derifra uten noen colalampe.

Det verste jeg vet om er når folk ber meg smile. Ikke se så trist ut sier de. Som om det er noe jeg selv velger. Som om jeg velger å se ut som om jeg skal briste ut i gråt hvert sekund.

Masken min sprakk for en stund siden. Før den sprakk smilte jeg. Da lo jeg. Inni meg? Der gråt jeg. Men utenpå så jeg ut som om jeg fungerte. Som om livet var noe å smile for. Det var bare noen få personer som så gjennom stålmaska mi, som hørte at latteren var et hakk for lys, skingrende høyt. Det var før jeg døde. Før jeg ikke greide å smile lengre. Før alt håp var borte. Jeg døde, men måtte fortsette å leve. Jeg ble bokstavelig talt tvunget til å leve, med alt det innebærer.

Fastvakt i uker av gangen, uten et sekund for meg selv ligger i bakhodet. Doturer der døra må stå åpen og en person stå vakt utenfor. Dusjing med samme rutine.  Knuste tekopper og stjålne smørkniver. Både to og tre og noen ganger fire personer som holdt meg nede for å unngå at jeg gjorde noe dumt. Prøve å dø foreksempel. Det er visst dumt.  Samme med kutting. Koppeskåret som ligger i hånda må fjernes, det får ikke gi meg et minutts fred med å gli over leggene mine. Ikke noe rennende blod her nei.

 

Plastbestikk og plastkopp. Takk.

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s