Marerittmaraton

Nå burde jeg skrevet om hvor fint turen har gått hittils, og hvor godt det har gjort meg å komme meg litt bort – for det har det, virkelig. Det er lenge siden jeg har smilt slik, og jeg har funnet en ro jeg har lengta etter.

Men, det er alltid et men, i dag, nå, er ingen god dag. Ikke i det hele tatt. Jeg har reist fra det ene marerittet til det andre i løpet av nattens drømmelandtur og nå ligger jeg her, skjelvende, trist, redd, angstfylt.

Jeg hater mareritt og dessverre har jeg det ofte, nesten hver natt, men nå har jeg hatt noen dagers «fri» og da kom de ekstra hardt tilbake.

Viten om at i dag er det veiedag gjør meg vel heller ikke i bedre humør, jeg vet at det er idiotisk å ødelegge humøret for meg selv ved å gå opp på vekta, men i dag MÅ jeg. Jeg klarer ikke en dag til i uvissheten.

Jeg har spist. Spist. Spist. Det verste er at det ikke er noen som har «tvunget» meg. Jeg har spist på eget initiativ og hatet mot meg selv har steget i takt med hver bit som har blitt tygd, svelget.
Beholdt.

Jeg skal komme med et positivt innlegg senere, om de tingene vi har gjort og smilene som har blitt utvekslet, men nå greier jeg ikke det. Det får bli senere.