Det er på tide å være ærlig, uansett hvor sterkt jeg enn ønsker det, så kan jeg ikke male ferieuka rosenrød.
Ting er ikke bare fryd og gammen, utfordringene er mange, og humøret mitt svinger noe enormt.
Men, nå skal jeg fokusere på det positive, for det er det jeg må prøve å huske på, og det er det jeg må gjemme i minneboka i bakhodet når ting stormer som verst. Jeg må huske smilene og de gode opplevelsene, pustepausene fra alt det vonde.
I løpet av dagene vi har vært her så langt har vi gjort masse.
Jeg har badet i sjøen selv om det bare har blitt en gang.
Jeg har vært på shoppingsenter med mamma en hel kveld.
Jeg har tatt massasje og fått farget øyenvippene mine på en «beauty saloon».
Jeg har kjørt vannskuter og mamma var så tøff at hun satt bakpå selv om hun var livredd. Jeg var et stort glis, jeg elsker å kjøre vannskuter og selv om denne turen bare varte i 20 minutt så var det herlig.
Jeg har fått kost meg i varmen med tantungene mine og har til og med solt meg litt, men brunfargen som jeg lovte lillebror å komme hjem med, må nok heller bli en annen gang.
Jeg har ikke kastet opp på hele turen og selv om trangen stadig har vært der så har jeg greid å la vær.
Jeg har istedenfor å ha gått opp i vekt som jeg fryktet i noen dager, gått ned, noe som både er positivt og negativt, alt ettersom. Fokuset på minst mulig mat og mest mulig gåing er stigende merker jeg…
Jeg har smilt og ment det, noe som har vært veldig deilig.
Nå kjenner jeg derimot at jeg kanskje har brukt litt for mye krefter i forhold til hva jeg faktisk har, og er ganske så sliten. Både dagen i dag og gårsdagen har vært utmattende, og humøret nærmer seg ganske langt ned på skalaen, selv om jeg smiler og prøver å nyte ferien til det fulle.
Jeg håper jeg ikke kræsjer når jeg kommer hjem…
Etpsyktinnblikk 