Krigssår

Ferien nærmer seg slutten, nå har vi bare resten av dagen og kvelden igjen før vi blir hentet av en minibuss klokka ett i natt som skal kjøre oss den halvannen timen det tar å komme seg til flyplassen herfra. Så etter en fire og en halv time flyreise er vi hjemme igjen. Tilbake til hverdagen, til virkeligheten.

Jeg kjenner at det skal bli både litt godt og litt vanskelig. Her nede har jeg jo nærmest ikke vært alene i fem minutter og andre har tatt alt av ansvar og kontroll for meg.

Du kan spise. Du må spise. Skal vi gå en tur? Stå opp. Kom og sitt sammen med oss.

Ja, jeg er fullstendig klar over at jeg er alt for gammel til bli behandlet som en unge, men det har vært litt fint denne uka. Hvis andre sier at jeg har «lov» til å spise gjør det måltidet mye lettere å gjennomføre. Og ja, jeg har også vært en slu liten jævel som har sneket meg unna en del, jeg har hatt kontroll på inntaket og det har hjulpet på.

Nå skal jeg og mamma snart avsted til en liten pleiestund, vi skal ta både manikyr og pedikyr og etter en liten tenketid har jeg bestemt meg for å ha på meg shorts istedenfor bukse som jeg først hadde tenkt. Leggene mine er nemlig full av gamle arr, eller krigssår om du vil kalle det for det. For de er virkelig minner om kriger jeg har kjempet, og kommet meg gjennom. Man ser de ikke lengre på avstand men står man vedsiden av meg så ser man de godt, og jeg har fått endel kommentarer opp igjennom, noe jeg ikke har taklet så godt… Men vet du hva? Nå begynner jeg å gi litt faen, de fleste er jo faktisk sju, åtte, ni år gamle nå. Jeg klarte nemlig å slutte, og det var den største og lengste kampen av de alle. Det tok mange år og jeg har hatt noen få tilbakeslag men jeg er ikke lenger selvskader. Ikke i form av knivbladet ihvertfall.

Ønsk meg lykke til, jeg håper jeg slipper å måtte forklare noe denne gangen.