Jeg merker at jeg er der jeg ikke burde være. Tankene ble plutselig så mange, håpløsheten så stor. Jeg føler meg ikke helt trygg på meg selv i kveld, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg merker at jeg gradvis blir dårligere. Planer og ideer blir tenkt igjennom, men jeg vet at jeg ikke har noe annet valg enn å stå i det i kveld. Jeg kan ikke gjøre noe. Jeg må være sterk for familien min. Jeg skal være sterk for dem. Likevel er det veldig fristende å forsvinne. Jeg svinger så jævlig, jeg er så sliten. Bare for noen timer siden satt jeg på terassen til søs på bygda og snakket om ferieplaner til neste sommer. Nå undrer jeg på om jeg i det hele tatt er her om ett år. Jeg håper det roer seg litt i løpet av kvelden, det er en stund siden jeg har vært så fristet til å bli borte. Passer utmerka godt at det kommer en nattevakt jeg ikke kjenner i natt, typisk at det er slik akkurat i natt når jeg trenger et kjent fjes. Det at jeg ikke har tilgang til tablettene mine er nok en fordel(?) nå. For det er med en overdose jeg en dag kommer til å forsvinne med, det er den eneste metoden jeg greier å overbevise meg selv om at det er den som sårer de som står igjen minst. Selv om jeg to ganger har blitt sendt til sykehus på grunn av mislykkede (store) overdoser så vet jeg at det er den eneste metoden jeg har. Jeg vet hva jeg må gjøre annerledes for å ha større sjanse for å greie det.
Unnskyld. Det er ikke meningen å trigge noen. Eller uroe noen. Jeg må bare få ut litt av kaoset innvendig. Jeg skal ikke gjøre noe. Lover. Men jeg er bare så sliten og selv om jeg tror at folk tror det går bedre med meg nå enn for noen måneder siden så gjør det ikke det.
Etpsyktinnblikk 
❤
LikerLiker