Hei.

Jeg trengte en stund i tenkeboksen, det ble noen runder fram og tilbake på hva jeg skulle gjøre videre med bloggen. Om jeg i det hele tatt skulle fortsette, om jeg skulle gjøre noen endringer og vise litt mer av min hverdag, mitt liv. Det har seg nemlig sånn at jeg hadde rett i mine mistanker på at lillebror leser bloggen innimellom, og kort fortalt, så ble han veldig bekymra over ett av mine siste innlegg, forståelig nok. Det hele endte med at han videreformidlet innholdet på bloggen til resten av familien, mamma ble redd og kontaktet «huset mitt» som også leste noen av innleggene jeg har skrevet. Det ble noen samtaler, og jeg ble veldig redd for at jeg skulle miste dette forumet hvor jeg hjelper meg selv med å sortere tankene mine. Heldigvis, og det er jeg veldig takknemlig for(!) så viste alle sammen forståelse, og ingen ble sinte, bare bekymra. Huset sa at de ikke skulle bruke det jeg skriver her mot meg, og sa at jeg kunne være litt stolt av at jeg greier å sette ord på ting som jeg ikke alltid greier å si høyt. Mamma sa også at det var fint at jeg hadde dette, selv om hun ikke selv har lest noen av innleggene. 

Konklusjon – Jeg kommer til å fortsette å skrive, for det å ha denne plassen, dette fristedet hvor jeg greier å få ut litt av kaoset og tankene mine, og ikke minst støtten jeg får i fra dere skjønne medbloggere som selv strever, er gull verdt. Det hjelper meg virkelig, og jeg er veldig glad for at jeg ikke må gi opp denne bloggen. Framover kommer jeg til å legge ut bilder, og mister litt av den anonymiteten jeg har hatt. Ikke helt hundre prosent, men det kommer til å komme bilder av meg og ting jeg bruker dagene mine på.

Så. Hei. Jeg er Håp. Det vil si, navnet jeg fikk av foreldrene mine, betyr håp, Det er ganske ironisk at jeg, akkurat jeg som har fått så lite av akkurat håp gjennom livet har fått dette sjeldne navnet som betyr håp. Jeg vet ikke om  det er universets måte å kødde med meg, eller om det er en eller annen grunn til det. Kanskje finnes det håp? Kanskje var det en mening med det. Jeg vet ikke. 

Jeg skal ikke lyve å si at ting er bra for tiden. De er egentlig alt annet enn bra, men jeg er her. Jeg prøver. Det at det i psykologtimen i dag ble diskutert mulig innleggelse på sykehuset i nærmeste framtid og at legevakta/legekontoret må kontaktes om ting forverrer seg fram til neste time som er på mandag sier litt mer om hva som egentlig foregår inne i hodet mitt for tiden. Jeg er sliten, utslitt, men jeg prøver virkelig å tenke positivt, selv om det 97 prosent av tiden er klin umulig. 

Det som faktisk er positivt er at jeg har hatt Tatou hjemme her i leiligheta mi i 3 netter på rad nå, og selv om det krever MYE, så er det verdt det. Aldri undervurder hva et kjæledyr kan gjøre for deg og psyken din.