Downfall

Hm..Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, hva jeg burde begynne med. Den siste uka har mildt sagt vært jævlig, og ting går utfor. Big time.

Søndag var slik : Jeg sto opp grytidlig, jeg og lillebror ble kjørt til flyplassen for å ta flyet ned til Oslo, deretter var det rett å sette seg på toget til Oslo S, der vi måtte bytte tog for å komme oss til Ås der bilen vi skulle kjøre oppover til Ålesund med sto. Alt gikk fint helt til vi kom ett lite stykke utenfor Gardemoen, vi ble nemlig påkjørt av en NAFlastebil av alle ting, bilen ble knust bak og det ble litt styr med hvordan vi skulle fikse ting. Vi fikk tilatelse til å kjøre videre med samme bil resten av turen hjem. Det ble ett stopp innom Hamar legevakt der jeg fikk utsendt noen smertestillende mot nakken, ellers gikk alt bra med både meg og lillebror. Det at det var en nesten besvimelse på parkeringsplassen på en bensinstasjon med mange folk rundt var derimot ikke kult. Det hadde ikke noe med bilkræsjet å gjøre..

På mandag hadde jeg time hos psykologen klokka ett, jeg sov til halv ett, utslitt etter dagen før, men jeg kom meg opp og avgårde. Dessverre kom jeg meg ikke hjem igjen. Det vil si, jeg var en snartur innom leiligheta mi og plukket sammen noen ting og la de i en bag før jeg ble kjørt til Mottaksavdelingen. Det er ingen kjekk plass å være, virkelig ikke. Rommet er ribbet for alt, og alt er låst og veldig strengt. Det var ord og ikke handling som fikk meg dit denne gangen, både psykologen, akutteamet og huset mitt var enig om at det var det eneste som var trygt for meg. Tankene var og er stadig tunge og mørke. 

Mandag, tirsdag, onsdag og deler av torsdagen ble tilbrakt på mottak, men i dag torsdags ettermiddag, kom jeg meg endelig opp til åpen post, her kan jeg ha både data og mobil og jeg kan skifte klær uten å måtte få noen til å låse opp skapdøra for å hente dem ut.  Det er fint etter tre døgn med total mangel på kontroll over situasjonen selv. Jeg måtte riktignok love legen at jeg ikke skulle ta livet mitt om jeg kom opp hit, og jeg sa ja, jeg lovte han det. 

Ting er vanskelig, jeg er så ufattelig sliten, lei av at alt skal gjøre så innmari vondt. At det skal være så forbaska vondt å være til, leve. Jeg prøver likevel å være sterk, selv om det føles ut som om krigeren i meg litt etter litt vaskes ut. 

I morgen skal det være et kartleggingsmøte med legen for å finne ut av hva det er vi skal jobbe med under innleggelsen. Jeg håper på å få skiftet antidepressivaen for ingen kan vel påstå at den funker særlig bra. Legen nede var enig, så jeg håper legen her oppe også er det. Det som bekymrer meg veldig er vektøkning av en ny type medisiner, men jeg skal stå på mitt og nekte på å ta en som har vektøkning som bivirkning.

Nå skal jeg prøve å gå ut en tur i «miljøet» igjen, for det å sitte inne alene på rommet  med tankene mine gjør ingenting godt.