Ignoreringsdagen

Dagen i dag har blitt brukt til ignorering. Det fyker tusen tanker gjennom hodet mitt, men jeg greier ikke fortelle noen om at jeg har en tøff dag.Det er ikke «farlige» tanker, det er bare at jeg er så sliten, så lei, så trist, så frustrert, så redd.

Ordene mine forsvinner sakte men sikkert og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få de tilbake. Jeg åpner av og til munnen, tygger litt på bokstavene, men det danner seg ingen ord, ingen setninger. Jeg får de i vrangstupen istedenfor, og svaret på hvordan det går blir til et forsiktig Vet ikke mens skuldrene beveger seg opp og ned for å understreke og hjelpe den svake stemmen min.

Jeg prøver å fokusere på det postive. It’s so fucking hard, men det er det som ligger på overflata, alt det mørke skyver jeg vekk for i dag. Ignorering. Ignorering. Ignorering.

Jeg var en liten tur hjemmom leiligheta mi med mamma og Tatou på slep i formiddag. Zaphira stakkar bor der alene nå, så jeg måtte bare se henne og kose litt med henne. Heldigvis går personalet på huset innom innimellom og det samme med familien min, det hjelper litt mot den dårlige samvittigheten. 

I går var godeste B ( http://www.mywayback.blogg.no ) en tur på besøk her på avdelingen, og jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene for å bli kjent med en så fantastisk jente. Det at hun kom på besøk betydde så utrolig masse, og hun hadde med seg en haug med oppmuntrende små ting som varmet hjertet mitt litt, små ting, men de betydde så masse. Hun hadde med seg en bamse, en beskytter kalt Pus som skulle trøste meg når jeg trengte det, en bamse hun har hatt siden hun ble født og jeg er så heldig å få låne den litt nå. Blitt godt brukt allerede ❤ I tillegg kom hun med ullsokker (You know me too well), ei bok jeg kunne lese på, neglelakk som jeg lakket neglene med i går, og en pakke med atkinsbarer. Jeg har spist dem B! Vi satt i hver sin stol inne på rommet mitt og hadde på oss dyna mens vi så en morsom film, Silver Linings om to psykisk syke personer som fant støtte i hverandre og tilslutt kjærligheten sammen. Den måtte jo ha en happy ending. Anbefales å se.

I dag begynte jeg forresten med nedtrapping av en antidepressiva og samtidig startet en forsiktig begynnelse med en ny type antidep. Jeg har et bittelite håp om at det kan hjelpe, krysser fingrene for at den nye medisinen fungerer bedre enn den forrige, men jeg tørr likevel ikke satse på det. Vi får se etterhvert som jeg har kommet opp i full dose og har brukt den en stund.

Greide til og med å vaske håret i dag OG bruke balsam. Hurra. Det trengtes… Så i dag har jeg vært flowerpowergirl med blomsterkrans og det hele. 

På mandag kommer psykologen min fra poliklinikken klokka ti og skal snakke med meg, avtalte det i samtaletimen når det ble bestemt at jeg skulle legges inn.

Kanskje jeg greier å snakke litt da? For det trengs tror jeg…