Framskritt

I natt har jeg overnattingsperm folkens!

Det har virkelig vært en berg og dalbane av følelser siden jeg dro fra avdelingen i formiddag, noen øyeblikk har jeg lurt på om det var et smart valg å være hjemme, men jeg har stått i det, og jeg må bare forberede meg på det å være hjemme og nede i den mørke kjelleren for jeg blir nemlig utskrevet på tirsdag eller onsdag om alt går etter planen.

Selv om jeg stadig svinger fra høyt til lavt og er veldig lite stabil tror jeg faktisk ting begynner å gå rette veien. Jeg håper virkelig det er sannheten og at jeg ikke lurer meg selv. Jeg håper det går greit å komme hjem…

I dag har jeg trosset angsten i to forskjellige situasjoner.

Jeg så at en medpasient hadde en tung dag og tilbød en klem. Hun sa at det virker som om jeg har det bedre enn når jeg først kom inn.

Jeg(!!) ringte til avdelingen og ordnet overnattingspermen helt selv, noe som er veldig stort for meg at jeg klarte. Skulle egentlig bare ha noen timer hjemme men når jeg var hjemme hos mamma gikk ting så greit at jeg ville prøve å overnatte i leiligheta mi og jeg klarte faen meg og trosse både telefonangsten og den generelle angsten om å spørre om ting, så nå ligger jeg i sofahjørnet mitt med en malende og kosete Zaphira på fanget.

En ting som ikke er positiv er at jeg har stappet i meg så mye mat at jeg har vondt i magen. Balanse sa du?