Different day, Same old shit

Ni år. For ni år siden ble jeg innlagt for første gang, i en alder av tretten år. Den første innleggelsen som bare skulle bli en av utallige i årene som fulgte. Den aller første innleggelsen min varte i seks måneder. Det samme gjorde den siste innleggelsen på samme avdeling som sytten, atten åring før jeg ble videresendt ut i voksenpsykiatrien og  avdelinger for voksne. Jeg føler meg ikke særlig voksen nå heller, og jeg var virkelig ikke en smule voksen når jeg dro rett fra ungdomspsykiatrisk avdeling til et dpsopphold som varte i tre måneder. Det var som å dra fra en verden til en helt annen en, og overgangen ble enorm, jeg taklet det ikke særlig bra.

Heldigvis har ting blitt bedre, jeg har vel vokst litt med tiden, det er fire år siden jeg fyllte atten og nå er det mye lettere å forholde seg til voksenpsykiatrien og reglene og opplegget som hører med det.

Det er derimot veldig deprimerende å tenke på at jeg tilbrakte sommeren for ni år siden på samme måte som jeg gjør nå, og selv om mye har forandret seg så er mye likevel det samme. Jeg er ikke psykotisk lenger, noe jeg roper hurra for, men alt det andre er jo her. Depresjonen. Angsten. Matkaoset. Ni år. Ni år har gått, og jeg befinner meg fortsatt i helvete. Er det rart jeg har bare noen smuler med håp igjen?

Tenk om det går ni år til og jeg fortsatt er her i mørket? Tenk om jeg ni år fram i tid ligger i en sykehusseng med hvite laken og den samme problematikken styrer livet mitt?

Ni år er lang tid. Det verste er at jeg sleit veldig mye lenge før det ble oppdaget av de rette folkene. Over halve livet mitt har jeg vært psykisk syk. Jeg kommer aldri til å bli frisk. Jeg vet jo ikke hvordan friske folk har det en gang. Jeg aner ikke hvordan det er å leve et friskt og normalt liv og jeg kommer aldri til å få oppleve det heller.

 

Reklame

5 kommentarer om “Different day, Same old shit

  1. Kjenner igjen følelsen…følelsen av å aldri komme seg videre. Men vennen, selv om d kjennes håpløst, så er det håp. Så lenge du kjemper, vil det bli bedring. Kanskje ikke i dag, eller i morgen, eller i år, men en dag. Den dagen skal komme ❤ Å tenk om, om ni år, så er du utav det psykiske helvete, og lever det livet du ønsker deg. Aldri gi opp! <3<3<3 Du er aldri alene, gode som vonde, vanskelige som lette, er her. Sender en varm klem ❤

    Liker

  2. Så bra du fortsatt kjemper vennen! Varmer hjertet mitt. Ikke slutt med det okei? ❤
    Takk, jeg vet det, og det betyr så utrolig mye for meg ❤

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s