Bursdag

Hipp hipp hurra, i dag har Tatou bursdag, ett år har gått siden han kom til verden!

Jeg skal ikke lyve, det å være hundeeier er ikke alltid en dans på roser, det er mange ganger jeg har tenkt

– hva faen tenkte jeg med når jeg skaffet meg hund? Jeg klarer jo ingenting. Tatou hadde hatt det mye bedre hos andre folk.

Men vet du hva? Jeg er en bittelite smule stolt over at jeg tok det valget om å få meg hund. Det er et bevis på at jeg PRØVER, at jeg gjør ting for å få det bedre. Det siste året har langt i fra gått slik jeg hadde håpet på, ting har vært ekstremt tungt, men jeg prøver. Det må da telle for noe?

Lets face it – ingen visste hvordan det kom til å gå når jeg hentet Tatou, jeg hadde null erfaring med hunder og før jeg møtte han for første gang visste jeg ikke engang om jeg kom til å være redd han i og med at jeg har hatt sterk fobi mot egentlig alt av insekter og dyr tidligere. Noen(mange) hadde likevel av en eller annen merkelig grunn troa på meg, jeg måtte nemlig søke kommunen om å få ha en hund der jeg bor, og jeg er den første i kommunen min som fikk JA til å ha hund i en slik bosituasjon som jeg er i. Det er en fantastisk følelse, men jeg føler at jeg har sviktet dem. Tatou har jo bodd store deler av 2013 hos foreldrene mine fordi jeg har vært for langt nede til å kunne fungere, men jeg har i det minste sett han (nesten) hver eneste dag. Målet har hele tiden vært å ha han hjemme igjen på fulltid og det skal jeg klare. Jeg skal. Han og Zaphira, katten min er lyset mitt. Virkelig også.