Jeg er dum som et brød. Dummere enn et brød faktisk. Jeg kan ingenting. Jeg har ikke kunnskapen folk flest har. Jeg kan ingenting om matte, samfunn, religioner, historie, kjemiske formler. Når det er snakk om å spille et spørrespill type Geni er jeg lost.
Jeg vet verken hva et adverb er eller hvordan man løser et mattestykke med X og Y.
De to nederste tingene har jeg kunnet riktignok, men det er borte.
Jeg har fullført videregående, men istedenfor å ta to år som det normalt sett skulle, brukte jeg fire.
Saken er den at jeg ikke har gått et normalt skoleopplegg siden barneskolen, i åttende klasse tok psykdom overhånd og jeg fikk ikke med meg noe. Jeg har faktisk (nesten) ikke gjort en eneste hjemmelekse siden syvende klasse. I åttende på «egenhånd», men siden dengang med legene og lærerens støtte.
I åttende gikk jeg det første halvåret på Steinerskolen før jeg byttet til den vanlige ungdomsskolen der resten av folkene fra barneskolen min gikk. Du kan tro det var oppstyr når jeg forlot barneskolen som uskyldig Blånisse og møtte opp etter jul som hardbarka Svartsjel. De sto faktisk i ring rundt meg første skoledag, og ville se. Flere og flere kom. Det hjalp vel ikke veldig på at jeg bare noen uker senere var sørpe full på et skolearragement og sto og snakket tull med læreren min i mitt faste antrekk, seggebukse, svarte klær, nagler rundt halsen.
Da jeg plutselig forsvant fra skolen i mai det året og ikke dukket opp før i november i niende, ble ryktene mange. «Hun har kreft» «Hun har anoreksi».
Legen min på sykehuset tok tilslutt og hadde et informasjonsmøte med klassen min om litt av grunnen til at jeg var vekke.
Resten av ungdomsskoletiden gikk jeg to/tre korte dager på den vanlige skolen min, resten av dagene gikk jeg på sykehusskolen, også når jeg ikke var innlagt på avdelingen som skolen var der for.
Jeg fikk i ettertid høre av behandleren min at hun ikke visste om jeg kom til å greie å fullføre ungdomsskolen, så syk var jeg.
Jeg fullførte, men i mange av fagene har jeg bare Deltatt der karakteren normalt sett står.
Jeg kom meg på et eller annet vis igjennom videregående også, jeg hadde en utrolig støttende skole, noe jeg er enormt takknemlig for. Det første året hadde jeg vanlig undervisning sammen med resten av klassen, men jeg hadde noen veldig snille og flinke assistenter som hjalp meg når jeg trengte det.
Andre klasse var vanskeligere, jeg ble dårligere og var innlagt i perioder, men også det året hadde jeg vanlig undervisning. Så gikk alt til helvete og del to av andre året som jeg skulle ta over to år, måtte settes på pause. Utrolig nok, etter å ha blitt overført til dps etter et halvår på ungdomspsykiatrisk, så kom det lærere til meg på dpset og jeg hadde timer med engelsk på et rom i kjelleren av dpsbyggningen. Når jeg ble utskrevet derfra kom læreren hjem til den nye leiligheta mi her på huset. Det er utrolig fint gjort av skolen min, de kjempet virkelig for meg.
Så kom høsten og jeg prøvde meg nok en gang på skolen, men nå med egne alenetimer når det var allmennfag på timeplanen. Jeg hadde korte dager og lite konsentrasjon, men jeg fullførte.
Nå er det straks høst og skolestart for mange. Noe mer skolegang for meg blir det ikke, jeg skulle så gjerne klart det, fått hullene i kunnskapen min til å tettes igjen og lære nye ting, men jeg klarer det ikke. Det er umulig, jeg må fortsette å være dummere enn dum i all evig virker det som.
Jeg har ikke skrevet noe om det før, men i vinter ble jeg uføretrygdet. Ikke fordi det er noe skam i det, men fordi det knuser meg når jeg leser på papiret fra NAV og det står at de anser det som svært lite sannsynlig at jeg kommer meg ut i jobb.
Jeg skulle gjerne jobbet, virkelig, men jeg klarer det bare ikke.
Så svaret når noen spørr meg hva jeg styrer med om dagen fortsetter å bli til små hvite løgner. Jeg tar meg et friår. Jeg har tenkepause. Jeg er kunstner.
Etpsyktinnblikk 
Kjenner meg så utrolig godt igjen. Du er flink som kom deg igjenom ungdomskolen og videregående vennen ❤
LikerLiker
Du er alt annet enn dum. Du er sterk og smart. Noe annet får du ikke engang tro, selv om jeg vet det er lettere sagt enn gjort… Jeg har kanskje aldri møtt deg, men jeg har fulgt bloggen din en stund nå, og du virker nå absolutt oppegående nok. Du har mange gode råd å komme med, og alltid støttende ord. Som medmenneske, syns jeg det er uhyre mye viktigere enn å vite hva et adverb er. Dessuten så bruker du nå adverb helt rett, selv om du kanskje ikke kan forklare akkurat hva det går ut på. Du er nok smartere enn du tror lille snupp 😉
Nei, det er ingen skam i å være uføretrygdet. Det betyr at nå trenger du tid, og hjelp. Det gjør alle engang i blant. Sånn er det å være menneske. Det er faen ikke enkelt. Skjønner godt at det er vondt å lese de papirene…men husk, så lenge du er her, så lenge du vil jobbe, så finnes det alltid håp. Jeg har full tro på at du kan komme deg ut i jobb engang. Kanskje tilbake på skole. Hva enn du vil. Jeg har virkelig troa på deg ❤ Ikke glem det! <3<3<3
LikerLiker
Vennen! ❤
Jeg fikk en klump i hjerte nå, fordi du er mer enn god nok, verdifull, IKKE dum (ikke la de tankene ta overhand!) Vet at dagene kommer, de som får alt til å virke helt håpløst… Noen trenger lengre tid på skoler, ikke alle forstår x og y (ikke jeg ihvertfall), En er ikke dum, fordi en ikke skjønner alt. Jeg sier alltid til meg selv, alle kan ikke være kloke, men ja… Det er nok utrolig vondt å se tilbake, kjenne på det, føle håpløsheten, men DU er ikke dum. Du er mer enn alt, verdifull, smart, god, reflektert, du kommer alltid med gode og støttende ord til meg (selv om du har det dritt selv) – det er en god egenskap! Du er vakker på innsiden, ett godt og snilt medmenneske. Du gir av deg selv. Dine dager, men støtter også andre sine dager. Du gir meg håp på mine mørke dager, du er god vennen. Betydningsfull og verdifull – for meg! Og jeg er glad i deg, for den DU er <33 Ikke en som har kunnskap om alt mulig.. Men DU, på alle dager. Gode som vonde.
Forstår godt at de papirene ifra Nav er vonde å få. Brukte lang tid på å klare å tenke over hva som stod i mine. Jeg tror jeg gråt 10 000 overfylte elver. Det samme stod i mine papirer. Men, det finnes håp. Tror du ikke? Kanskje ikke vi kan jobbe nå, men tenk på all livserfaring vi sitter inne med, for det gjør vi. Vi vet hvordan det er å leve livet, ikke det flotte livet uten psykdom, men livet med psykdom. Og jeg fikk for første gang høre i vinter, at det er en utrolig viktig erfaring. Selv om vi har fått den på den vonde måten og ikke igjennom lære bøker… Vi har faktisk lært mer enn noen som leser… Bruk tiden på å komme deg opp, på beina – for jeg har troen på deg, på at en dag, så kan du jobbe, gå skole osv! Og husk, uføre kan fryses i 4 år! En kan jobbe 10% og være ufør 90%… Det finnes muligheter for å feile og lykkes, og jeg har stor tro på at du lykkes vennen! Keep going nydelige og gode du <333
LikerLiker
Min søte venn, du er ikke dum!! Det er forferdelig å føle at man er det, jeg gjør det ofte selv. Jeg har kun ett år på videregående før angsten rev meg vekk. Jeg har problemer med å hjelpe min datter på enkelte lekser og hun går i 2.klasse. Men tenk på hvor mye livserfaring vi har, medlidenhet og godhet.
Du kan fortsatt lære, men det må jo være noe som er interessant. Jeg har faktisk begynt å lese litt illustrert vitenskap, det meste går rett ut igjen menst pittelitt setter seg fast. Dyr og psykologi synes jeg er mest spennende å lese om. Men som regel er det et ork og jeg gidder ikke å lese noe.
Jeg vurderer å søke om uføre jeg også, men jeg kjenner på skammen. Samtidig så tenker jeg ikke noe negativt om andre som er ufør, så hvorfor skal jeg føle skam? Tror ikke du tenker stygt om andre du heller, med tanke på de som er ufør. Jeg synes du er sterk, tøff og god. Du tar vare på deg selv så godt du kan, det går ikke dersom du skal presse deg selv i jobb. Ta vare på deg selv nå og drit i hva andre mener.
Glad i deg ❤
LikerLiker