Chaos

Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg gruer meg til mandag.
Jeg holder på å freake fullstendig ut. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, jeg er så sliten og redd.

I dag er dagen for Sommerfesten, en liten musikkfestival et lite stykke unna byen. Jeg har både billett og folk å gå med, men jeg kommer ikke til å bli med.
Det er nok for det beste, men jeg vet også hvor stor glede musikk kan gi meg, hvor ufattelig fri jeg føler meg når jeg er på konserter. Music is my drug, my high.
Jeg husker i fjor, på Jugendfest. Jeg som ikke greide å spørre om ting i butikken en gang, langt mindre gå dit alene. Søs fikk øye på en fra Kaizers, yndlingsbandet sitt og sa på tull, tenk om jeg kunne fri til K på scena under konserten. Hun var berusa av øl, jeg av musikk, og før hun fikk tid til å blunke spaserte jeg alene bort til bandmedlemmet og snakket høyt og tydelig med han, spurte om søs kunne få fri på scena. Svaret ble dessverre (eller heldigvis) nei, de gjorde ikke slikt. Søs pustet lettet ut og jeg var i lykkerus, dette var jo ingen sak. Jeg kan snakke med alle jeg. Vel vel, det varte ut kvelden i allefall. Neste dag var jeg tilbake til mitt stille jeg igjen.

Kaizers Orchestra spiller i kveld også, men angsten er for høy til at jeg greier å bli med i dag. Det får bli en annen gang…