Dps

Jeg har kommet meg på plass på dpset. Kom i går formiddag, var så nervøs når mamma kom og hentet meg for å kjøre den 40 minutts lange bilturen til avdelingen i går at det var så vidt jeg greide å stå oppreist på to bein. Dessverre uten å overdrive..

Heldigvis ble jeg positivt overrasket over plassen, det er MYE bedre her enn på det andre dpset jeg har vært innlagt på – dit skal jeg aldri tilbake.

Jeg har fått en snill primærkontakt og behandleren jeg skal ha, har jeg visstnok hatt litt før i begynnelsen av tida mi på bup, men som mye annet fra den tida er det borte. Husker ikke. Jeg har fortrengt masse, både med vilje og ikke.
Hun virket veldig dyktig og det gikk greit å snakke med henne, så det er jo positivt.

På torsdag i forrige uke tatoverte jeg meg igjen, et helt år siden sist, og selv om dette ble min tiende tatovering og også den minste så langt, så greier ikke foreldrene mine helt å akseptere det. De glemmer til tider at jeg har blitt eldre jeg også, at jeg begynner å bli voksen. De var sinte i en time, men så roet det seg heldigvis.
Alle Tatoveringene mine har en spesiell betydning for meg og det er mange tenketimer bak hver og en av dem. Det høres rart ut, men tatoveringene mine gjør det lettere å akseptere kroppen min, de er det eneste jeg liker med meg selv.
Uansett, nå ble det visst en liten avsporing, det jeg skulle fortelle var at jeg to år etter at jeg tatoverte hver sitt hjerte til resten av familien min, fem hjerter totalt, på håndflaten min – så tok jeg mot til meg i forrige uke og tatoverte et hjerte til meg selv, et grønt hjerte med håp til meg selv sammen med teksten Keep Fighting for å minne meg selv på å aldri gi opp.

Jeg trenger å huske den setninga nå, nå er det snart tid for kamp. De tre første dagene her, altså mandag – onsdag er såkalte «observeringsdøgn» der jeg får gjøre som normalt med maten uten noe opplegg, noe som har gjort til at jeg nesten ikke har spist. Det regner jeg med kommer til å endre seg når opplegget kommer på plass, da kommer ting til å bli vanskeligere å kreve mer av meg.

I dag er jeg trøtt og sliten, prøvde å være med på fellestur slik som dagsplanen var, men jeg måtte bli kjørt tilbake før de andre, det ble rett og slett for mye. I morgen er det en lengre tur som er planlagt, og den er også lengre vekk, så da blir det vanskelig å returnere før resten av gjengen, så jeg vet ikke om jeg klarer å bli med. Får se i morgen.