Tanker

Hm, det er mye som foregår for tiden. Det er mye jobbing fra min side for å prøve å få det bedre, om ikke bra, så ihvertfall bedre.
Hjelpeapparatet jeg har rundt meg nå er jeg veldig takknemlig for. Likevel føler jeg meg som en lost case, umulig å fikses.

Når jeg først startet denne bloggen for snart ett år siden var det med tanke på å være anonym og kunne ha et ærlig fristed der jeg kunne få tankene mine litt på avstand ved å skrive de ned, samme hvor tunge/vanskelige temaer det var snakk om. Den siste tiden har flere og flere personer i livet mitt fått vite om denne bloggen og noen leser den fast. Det er både fint og litt vanskelig. Det fine er åpenheten om det vonde, støtten jeg får av menneskene rundt meg. Det som er vanskelig med å ha denne bloggen slik jeg både vil og trenger at den skal være – mitt fristed, er nettopp de samme grunnene til at det er fint. Jeg merker at jeg ikke klarer å skrive fullt og helt ærlig, fordi jeg ikke vil bekymre familien min. Jeg skriver riktignok sannheten, men jeg farger den gjerne litt lyserød først. Det er kanskje ingen dum ting, bloggen kan jo tross alt leses av alle som vil lese den, og da passer det seg ikke helt å poste det du føler når du er helt der nede i kjelleren. Både fordi jeg ikke vil bekymre folk og fordi humøret mitt gjerne svinger, så det er jo ikke sikkert at det jeg følte for en times tid siden er like lammende svart nå.

Å være psykisk syk er ingen skam, det er bra med åpenhet, kanskje folk forstår litt mer hvis de får lese fra et psykt innblikk, men det krever også litt styrke og mot fra min side.

Jeg kommer til å tviholde på denne friplassen, MITT fristed så lenge jeg har bruk for det og føler at det hjelper meg videre. Støtten jeg får fra dere skjønne medbloggere er så verdifull for meg at dere aner ikke. Jeg er dårlig til å kommentere for tiden, det er bare litt masse å forholde seg til nå, men når jeg får samlet litt ny energi og innhentet litt nye krefter kommer jeg sterkere tilbake. Vit at dere er i tankene mine ❤