Jeg trenger hjelp

Da er jeg allerede kommet inn i den tredje uka her på dpset. De fire ukene vi ble enig om i begynnelsen gikk vi fort bort fra. Jeg trenger lengre tid, jeg trenger hjelp til å fungere og heldigvis er behandler enig.
Jeg er litt stolt av meg selv, for jeg sa fra selv at jeg trenger hjelp og litt lengre tid, og det er noe jeg aldri har sagt før.
Akkurat hvor lang tid det er snakk om vet ingen, men det blir ihvertfall lengre enn en måned.

Lyspunktet mitt er at når jeg blir utskrevet skal jeg, mamma og lillebror til USA, rettere sagt Acton, en by litt utenfor Boston og besøke tante som bor der. Vi skal være vekke i tre uker og kanskje blir det en tur innom New York også. Alt som er bestemt er at vi skal dra, det er basta bom sikkert, men ingen flybilletter er blitt bestilt i og med at vi ikke vet når jeg kommer hjem fra dpset.
Det er fint å ha noe å glede seg til, et lyspunkt, men det jeg må jobbe med nå er å få hverdagene til å fungere. Jeg trenger å føle at ikke alt er et stort ork, og jeg vil få noe ut av dagene mine hjemme og klare å gjøre hverdagslige ting. Det er dessverre lettere sagt enn gjort. Det er mye som må løsne før det skal bli slik, men det er det som er målet.

I dag går jeg på tomgang, kroppen og humøret er tungt, og jeg er sliten.
Jeg prøver å fulge kostlista noenlunde, så det er ikke mangel på bensin til kroppen som gjør at alt krever enormt mye energi fra meg. Det er vel Mr Depresjon som har frie tøyler i dag og utnytter det til det fulle.

I ettermiddag kommer mamma på besøk og skal ha med seg Tatou, det blir fint. Fint å se hunden min og fint å få litt avveksling.