Skyndte seg sakte

Jeg startet dagen med innveiing for uka, jeg hadde gått ned ett kilo siden sist mandag. Jeg ble glad, personalet og behandler delte imidlertidig ikke begeistringen min.

Dagens samtale med behandler er den ærligste jeg har hatt på evigheter, og den krevde enormt mye av meg selv om de fleste ordene jeg delte var skrevet ned på et ark og ikke kom fra munnen min.
Jeg viste henne noe fra dagboka mi, noe jeg skrev på fredag når jeg var hjemme på perm.
Jeg klarte ikke se på henne, blikket mitt var festet i gulvet, men jeg svarte ærlig på spørsmålene hun stilte.

Kortversjonen av det jeg hadde skrevet er vel de tre siste setningene.

Jeg hater meg selv.
Jeg hater mat.
Jeg hater livet.

Jeg delte sannheten om mine gule små piller, om dulcolaxen som ble svelget unna i helga. På spørsmål om jeg hadde noen her på avdelingen svarte jeg nei, og det er sant, jeg har ikke det.
Så kom spørsmål nummer to, har du andre tabletter her? Og jeg ble stille.
Etter å ha tenkt meg om, bestemte jeg meg for å legge alle kortene på bordet.

Ja, jeg har noen tabletter som man skal ta før mat for å hindre at all næringen skal opptas i kroppen.

Etter MYE om og men, ga jeg de tilslutt ifra meg etter samtalen var slutt. Jeg hadde riktignok ikke så mange andre alternativer, men jeg tar det som 1 poeng til Friskt liv at jeg i det hele tatt var ærlig om at jeg hadde dem, og at jeg ga de fra meg, selv om det krevde ENORMT mye av meg.
Nå står jeg uten noen slags form for (falsk) trygghet og jeg er livredd.

I ettermiddag kom mamma og Tatou på besøk, noe som var koselig og trist samtidig. Jeg tok nemlig opp med mamma noe jeg har tenkt masse på, og hun har visst og tenkt på det.
Hva skal jeg gjøre med Tatou?

Det knuser hjertet mitt å skrive dette, men jeg tror det kanskje er best å ta kontakt med oppdretteren for å få Tatou omplassert. Ingenting er avgjort enda, men jeg vet innerst inne at jeg ikke klarer å ha han selv, psykdommen tar for stor plass. Det skulle være en positiv ting det å få meg hund, istedenfor har det nesten blitt det motsatte fordi jeg hele tiden har dårlig samvittighet iforhold til han.
Tatou er en herlig hund, virkelig, men jeg har ikke samme kontakt med han som jeg har med Zaphira, katten min. Hun forstår når jeg er sliten og kommer for å kose. Bare det å se på henne gjør meg roligere. Det sa bare klikk når jeg fikk henne, og jeg greier ikke se for meg et liv uten henne.
Jeg ønsker av hele meg at Tatou skal ha det bra, og jeg ER glad i han, jeg vet bare ikke om det er hos meg han hører hjemme.
Det er mye å tenke på, avgjørelser som må taes. Jeg får bruke litt tid.

Over til en annen ting, om tid. Primærkontakt sa en så beskrivende setning på møtet på fredag, når vi snakket om hvor lenge jeg skal være her på avdelingen. Jeg trenger tid, men det skal ikke bli lengre enn jeg trenger.

Vi skal skyndte oss sakte.

Jeg aner fortsatt ikke hvor lenge det dreier seg om, det vet ingen, men jeg skal skyndte meg sakte.