Jeg er tilbake på dpset og har nettopp hatt et møte med noe jeg hadde glemt jeg likte.
Etter kveldsmat banket det på døra mi og jeg tittet opp fra dyna som var trekt langt oppi ansiktet.
«Vil du hjelpe personal E litt? Hun er på aktivitetsrommet og holder på å legge opp noen gardiner.»
Jeg sto opp fra senga og var plutselig ’tilbake på skolen’. Vi skulle måle opp hvor mye vi skulle klippe/skjære av av stoffet og utav det blå hadde jeg tatt målebåndet og slengt det rundt nakken.
«Har du gått sømlinja du? Kjenner igjen skredderfaktene»
Ord som jeg hadde glemt jeg kunne kom fram fra en tykk tåke bakerst i hukommelsen min. Jarekant. Oppbrett. Sømsmonn. Trådbeint.
Jeg strøk opp kantene, og brukte lang tid. Det skulle bli perfekt.
Jeg tredde i nåla på symaskina og brukte lang tid med skjelvende fingre som ikke ville gjøre som jeg ville.
Det var fint, jeg er glad for at personalet her er så flink, så støttende, de kom hele tiden med fine ord. Det at de spurte om jeg ville hjelpe betyr mye.
Etter litt over en time var jeg likevel utkjørt, og måtte trekke meg. Konsentrasjonen er oppbrukt, energien likeså. Nå må jeg virkelig bruke krefter for å greie å skrive noe, ordene forsvinner og når jeg skriver flyter bokstavene seg hit og dit.
Jeg gikk design og tekstil på videregående og jeg hadde glemt hvor mye jeg liker å holde på med stoff, søm, lage ting. Jeg husker nå hvor mye det krevde av meg også, hvor sliten jeg ble og hvor mange pauser jeg måtte ha i løpet av en skoledag.
Likevel var det fint. Fint å gjøre noe jeg egentlig liker, men som krever enormt av krefter.
Kanskje jeg kan begynne å sy litt igjen? Jeg har sydd både bukse, skjørt og kjoler tidligere. Jeg liker det jo egentlig.
Etpsyktinnblikk 