Bio

Jenta som var

Er ikke mer

Hun døde

Men måtte fortsette å leve

Hvem er det som gjemmer seg bak Tankekaoset? Jo, det er meg det, Håp. Eller, vent litt, navnet jeg fikk av foreldrene mine når jeg kom til verden betyr håp, og det er jo ganske ironisk at akkurat jeg, jeg som har fått utdelt så lite håp i løpet av livet fikk nettopp dette navnet som betyr håp. Kanskje er det universets måte å kødde med meg på, eller kanskje, bare kanskje er det en grunn til det. Kanskje finnes det håp for meg også?

Mørket fant meg og tok meg til fange tidlig, altfor tidlig. Det er faktisk så ille at jeg ikke husker hvordan det er å leve normalt, med normale følelser og normale oppturer og nedturer. Jeg var ikke gamle sjelen når angst, tunge depresjoner og Matkaoset begynte å herje og styre hverdagen min. Og slik har det mer eller mindre bare fortsatt, i større eller mindre grad i dagene som har blitt til måneder, måneder som har blitt til år og etter hvert så må jeg innse det nederlaget og si at jeg har vært psykisk syk i over halve livet mitt som til nå har blitt hele 22 år. 22 år gammel er jo ikke gammelt tenker du kanskje? Sannheten er at jeg egentlig aldri trodde at jeg kom til å fylle 13 år engang, og da er det ganske bisart og plutselig må svare 22 år når noen spør meg hvor gammel jeg er. Jeg kjemper meg igjennom dagene som ganske ofte er ganske tunge, og ofte lurer jeg på hvorfor jeg fortsatt kjemper, for det er ikke for meg selv jeg kaver meg igjennom dagene. Det er familien min sin ære det, mine gode støttespillere som gjør at jeg står opp av senga dag inn og dag ut. 

Når jeg var 13 år gammel hadde jeg min første innleggelse på psykiatrisk avdeling, og den varte i et halvt år. Det var dessverre bare den første innleggelsen av utallige i rekken som skulle komme etter hvert som årene gikk. Og nå når årene merkelig nok fortsetter å komme, fortsetter jeg å ha innleggelser med jevne mellomrom. 

Leiligheta mi Fargekaoset , som forøvrig er det eneste kaoset jeg liker, befinner seg i «huset mitt»  og har døgnbemanning, det er alltid noen på jobb på som jeg kan ta kontakt med om jeg ønsker, og de hjelper meg til å fungere i hverdagen, både med det praktiske, men og med å finne på aktiviteter som skal lette humøret, som å gå turer, traske i butikker, eller noe så enkelt som å se på tv sammen. 

Jeg har diagnoser, merkelapper, men selv om det er psykdom som stort sett bestemmer hvordan dagen min blir, så nekter jeg å være diagnosene mine. Jeg HAR schizofreni, jeg HAR tilbakevendende depressiv lidelse, jeg HAR en spiseforstyrrelse, jeg HAR angst, men jeg ER ingen av delene. Jeg er ikke bare den schizofrene, depressive, spiseforstyrrede, angstfulle personen som diagnosene mine sier at jeg er. 

I utgangspunktet er jeg en veldig kreativ sjel, en som liker godt å lage ting med hendene, alt mulige forskjellige ting, men de siste årene har tiltaksløsheten tatt fullstendig over og energien har vært ikke- eksisterende, så det er langt og lenge siden jeg har fått brukt noe av den kreativiteten. Jeg holder endelig på å finne tilbake til den nå, og håper det begynner å gå oppover igjen etter to eviglange år som egentlig bare har vært dritt.

I mange år var jeg i perioder av og på psykotisk, jeg hadde hodet mitt fullt av ?dem? som bestemte ganske mye over meg. Hva jeg skulle gjøre, hva jeg ikke skulle gjøre.                                                                     Jeg så skygger som andre ikke så. Jeg hørte stemmer bare jeg hørte. 

Det er heldigvis over nå. For denne gang. Jeg håper og krysser fingrene mine for at jeg hadde min siste psykotiske periode for tre år siden, men man vet aldri. Det jeg gjerne vil understreke her er å løsne litt på floken som media har skapt om psykotiske personer, at alle med psykose er farlige og slemme. Jeg har ALDRI ønsket noen andre vondt, alt det vonde og negative har vært ladet mot meg selv. Jeg er ikke farlig. Jeg er ikke slem. Verken når jeg var psykotisk eller nå når jeg ikke er det.

De som virkelig lyser opp livet mitt er dyrene mine. Katten min Zaphira, som er verdens nydligste og klokeste katt, som forstår når jeg trenger henne og kommer for å kose. Hunden min Tatou som hjelper meg til å gå ut av leiligheten, gå små turer og se om det regner eller er sol ute. Han er en liten rakker, men verdens beste kamerat. Det er krevende å være hundeeier, spesielt når man er psyk, så Tatou bor innimellom hos foreldrene mine i de periodene jeg ikke klarer å ha han selv. Likevel ser jeg han nesten hver dag uansett, og han har superkrefter i den form at han kan få meg til å smile og le når jeg trodde jeg aldri kom til å gjøre det igjen.

Jeg elsker å reise, å oppleve verden. Jeg er en helt annen person når jeg er på tur, det er akkurat som om jeg samler opp alt jeg har av krefter til de gangene jeg er på ferie. Jeg blir fri, avslappet og rolig, jeg kan gå alene og jeg kan småsnakke med menneskene i nærheten. Jeg er motsetningen av meg selv når jeg er på reise, eller kanskje er jeg motsatt av meg selv når jeg er hjemme? Jeg vet ikke, det jeg derimot vet er at jeg må finne en måte å kunne være den personen jeg er når jeg farter rundt om i verden og bringe henne med meg hjem, få hverdagene til å fungere. Det er jo tross alt flest av dem, og nå kjemper jeg en hard kamp for å greie nettopp det, å mestre hverdagen.

 

Tankene mine, minnene, ord som har vært sagt og følt 

Ligger i vasken og renner videre ned i sluken

Noen ganger er det for store ting til at de får plass til å smyge seg

Ned gjennom de små hullene i bunnen av vasken

Da blir de liggende der, og blir husket, men

Av og til

Kommer det noe og hakker det opp, knuser det til små biter

Dytter det, presser det ned med en oppvaskbørste

Slik at det forsvinner

Det og

Andre ganger blir rørene tett, og begynner å

Lekke

Da kommer det plutselig

Alt for mange

Tanker

Følelser

Minner

På en gang til at jeg greier å håndtere det