Tohundreogførtifire

Først vil jeg bare starte med å takke Ulrikke http://www.vaffelulrikke.blogg.no for å ha hjulpet meg med designet på bloggen i dag, det ble kjempefint og jeg er veldig takknemlig for at hun ville hjelpe meg. Hehe, jeg har nok plaget henne litt i dag med dumme spørsmål, men som hun skrev, det finnes ikke dumme spørsmål, bare dumme svar. ❤

Første september. Det er gått tohundre og førtifire dager av året totusenogtretten allerede. Mørket begynner å vise seg om kveldene, været begynner å bli kaldere. Det er rundt disse tider at humøret mitt synker hundre hakk, at jeg går inn i en dyp høstdepresjon. Men ikke i år. Det har jeg bestemt meg for. Høstdepresjonen som sneik seg innpå meg i 2011 ga aldri slipp, og i 2012 ble den bare verre og verre, og nå har jeg istedenfor å ha hatt høstdepresjoner, hatt toårsdepresjon. Jeg nekter at framgangen som har vist seg den siste tiden skal bli borte, jeg nekter å slippe taket på humøret som har begynt å stige, og energien som kommer mer og mer. Så Mister depresjon, nå får du ikke ødelegge mer. Basta!

I dag har jeg for første gang siden jeg ble innlagt på dpset for fem uker siden kjent bittelitt på hjemlengsel, og jeg tar det litt som et sunnhetstegn. Det er jo tross alt hjemme i leiligheten min jeg skal tilbake til når jeg er ferdig her. Jeg må likevel innse at det ikke er lurt å bli utskrevet helt med det første, det er mange ting som må på plass før jeg er klar for det, men det var litt fint å kjenne at jeg hadde lyst å være hjemme, at jeg hadde det greit når jeg var hjemme på perm fra fredag til lørdag.

Jeg skal ikke lyve å si at ting er greit, at alt går på skinner, for det gjør det ikke. Mye er vanskelig, alt er kaos, og jeg bruker mye krefter på å kjempe meg igjennom dagene. Jeg er likevel mer positiv enn jeg har vært på år og dag, og det skal jeg utnytte til det fulle så lenge det lar seg gjøre. Jeg faller nok snart, men akkurat nå balanserer jeg fint på kanten og nyter at jeg kan puste uten at det gjør vondt fra tærne helt ut i fingerspissene.