Så smått bedring

Det er som om tåken som har gjort det umulig for meg å se skikkelig er begynt å lette. Det er som om sikkerhetsselen som hadde låst seg og holdt meg hardt nede uten i stand til å bevege meg er løsnet. 

Jeg er på vei ut av dvalen, ut av tiltaksløshetens klør.

Jeg begynner å se at ting faktisk kan være fint og vakkert også selv om det er mørket og det stygge som har overtaket fortsatt.  

Ord kan ikke beskrive følelsen jeg sitter med, jeg begynner å få energien tilbake og det er så deilig at jeg ikke aner hva jeg skal si for å vise hva jeg mener. 

Kreativiteten, det som er en del av det som gjør meg til meg spirer igjen, den er på vei inn igjen i både hodet og kroppen min. Åh, som jeg har savnet det, og lengtet etter den. 

Zombieversjonen av meg selv er på vei til å forsvinne, litt etter litt etter litt. Jeg holder på å våkne igjen etter å ha sovet tungt i to år.

 

Jeg hadde samtale med psykologen på poliklinkken på onsdag, altså i går, og vi snakket om den evige daglige kampen jeg hele tiden må forholde meg til.

Spise eller ikke spise.

Det er tungt og vanskelig å godta at kroppen trenger mat, daglig, flere ganger for dagen. Hele tiden diskuterer jeg med meg selv, jeg trenger da virkelig ikke å spise så mye. Hopp over det måltidet. Spis litt mindre. Du er ekkel.Kvalmende for andre. Feita. Grisen stapper i seg mat, akkurat som om JEG skulle behøvd det måltidet. Jævla dritt. Feiging. Svake faen.

Lista bare fortsetter og fortsetter. Likevel vinner Fornuften over Sulten flest ganger. Psykologen var nysgjerrig. Hvorfor? 

Fordi jeg ikke vil tilbringe ett år til på sofaen.

Jeg vil ha det bedre.

Målet er stadig å gå ned i vekt, det er det som er den store gullmedaljen, seieren, men jeg  spiser likevel. Jeg har spist (nesten) jevnt over fire, fem uker nå, og jeg har ikke gått opp i vekt. Jeg har faktisk gått ned noen kilo og det er vel det som er grunnen til at jeg greier å gjennomføre måltidet. Vel, jeg spiser aldri alt som står på kostlista, men jeg spiser som oftest ofte og mange små måltider i løpet av en dag.

 

I forrige uke var det som om powerknappen i meg skrudde seg på igjen, jeg ville lage noe, være kreativ. Jeg hentet et lappeteppe som jeg begynte på for to(!!) år siden, som jeg nesten, men bare nesten var ferdig med og fullførte, lagde de siste remsene med hekleruter, og monterte det sammen. Det var en stor seier og milepæl i seg selv, bare det å gjøre det ferdig. De siste årene har jeg som sagt ikke hatt noe overskudd, og jeg har ikke gjort noe kreativt, enten det ene eller det andre, men det at jeg klarte å gjøre ferdig dette lappeteppet satte igang en rulleprossess.

Den siste uka har jeg hekla ferdig lappeteppet ja, lært meg å strikke etter oppskrift og strikket noe som er julegave til lille tantegullet. Jeg har også strikket et tova sitteunderlag til svoger, begynt på et nytt lappeteppe som skal bli julegave til tante i USA, begynt med to julegaveprosjekter til, til søs og svoger, og storesøster og svoger, bildeoverføringsteknikk på lerret og jeg har mange flere ideer og prosjekter.

Ord kan ikke beskrive hvor godt det er å endelig komme i gang igjen. Gjøre det jeg liker å gjøre.

 

Forrige mandag(?) økte jeg nok en gang på antidepressivaen og endelig begynner den å virke!

 

Jeg har også kommet i gang med et treningsprogram denne uka, to,tre små økter daglig med forskjellige øvelser som skal stramme opp det som trenger å strammes opp. Det hjelper på å gjøre det lettere å spise det også.

 

Selv om jeg har skrevet mye positivt nå, så er jeg ikke så positiv hele tiden. Noe går bedre enn det har gjort på lenge, lenge, men jeg er ikke stabil for fem flate øre. Det er ikke mange dagene siden jeg satt i bilen på en biltur uten sikkerhetsbelte i håp om at vi skulle kræsje. Jeg er redd for at folk skal tro at ALT går så mye bedre, for det gjør det ikke. Likevel så er ting i bedring og det er en veldig fin tanke.

 

Jeg trengte og trenger virkelig dette oppholdet er på dpset. Jeg er takknemlig for at ting endelig begynner å se litt lysere ut.

 

Reklame

4 kommentarer om “Så smått bedring

  1. Kristine Brandvold – Dans, mote, skjønnhet og trening: Det er sant, noen ganger blir jeg bare for utholdmodig og vil fikse alt på en to tre, men dessverre er det ikke slik det fungerer. Jeg får prøve å tenke positivt og ta til meg de tingene som faktisk går bedre nå 🙂

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s