Fastslowfast

Entering week 8

Tiden går fort og sakte omhverandre, men jaggu så har jeg vært på dpset en stund nå. Og jeg ser vel ikke slutten på oppholdet i nærmeste framtid heller. Det får ta den tiden det tar.
På søndag skal jeg likevel kanskje noe veldigveldig kjekt, det blir vel avgjort i morgen når mamma har fått snakket med behandler, men jeg snakket litt om det med henne i dag under samtalen og hun var positiv til forslaget da, så det ser ut til å gå i orden. *Håpehåpe*
Trommevirvel…. Jeg setter meg kanskje på et fly ut av landet og blir borte i en tre dagers tid med mamma 🙂

Endelig begynner varmen å komme inn i kroppen etter en og en halv time under dyna med både ulltøy, ullsokker, bukse, og en svær hettegenser på meg. I dag har jeg vært så kald at det ikke er morsomt en gang. Kom meg til og med ikke ned på butikken i ettermiddag fordi jeg frøys slik og sjåføren som skulle kjøre nedover var forsinka, og jeg klarte ikke vente lenger.

Blir krise i morgen formiddag for da går jeg tom for røyk, men får håpe jeg kommer meg til butikken ikke så altfor lenge etter at eska er tom.
Jeg har riktignok fryst så og si igjennom hele sommeren, men i dag tar kaka altså. Høsten er kommet og det er ikke spesielt gøy. Det er i tillegg skikkelig drittvær i dag også, pøser ned i bøttevis .

Under samtalen med behandler i dag gjorde jeg noe stort. På eget initiativ tok jeg fram lappen der jeg hadde registrert marerittene mine, det viste seg forresten at jeg hadde rett, det er mareritt etter mareritt natten lang. Det er likevel ikke det som er det store : Jeg fortalte om temaene for drømmene mine, det jeg skrev om i et tidligere innlegg. Jeg har hatt disse drømmene i rundt ni år nå og aldri sagt det til noen før, så jeg er en smule stolt over at jeg greide det i dag.
Jeg fortalte henne også om episoden jeg hadde i mars/april, om det mulige flashbacket jeg hadde, at jeg aldri har opplevd noe lignende før og at det var ufattelig skummelt.
Jeg fikk skryt for at jeg sa det, og vi skal kanskje nøste opp i hva det egentlig er underbevisstheten min prøver å fortelle meg, men bare tanken på det skremmer meg så vanvittig mye at jeg nesten ikke har ord for det en gang. Det er skummelt…