Håp

På et stoppested midt mellom Stavanger og Ålesund så jeg dette. De vakreste og sterkeste ordene jeg har lest på lenge sto skrevet midt i blant fjortisvas og tullesetninger.
Jeg aner ikke hva som ligger bak, hva historien til personen som skrev dem er, men det var akkurat det jeg trengte å se.
Se at det finnes håp.

I dag er det 18. September.
I dag er det i teorien tre måneder til jeg har bursdag og må legge på et år på alderen min.
Lenge trodde jeg ikke at jeg kom til å oppleve det, være i live så lenge at jeg kan si at jeg er 23 år gammel. 2013 har vært et helvetes år, og det var ikke mange dagene inn i det nye året at jeg ikke orket mer. Jeg skulle dø.
13. Januar.2013 er den verste dagen noensinne. Jeg var her fortsatt. jeg skulle ikke oppleve den dagen.
Jeg skulle ikke være mer, jeg skulle være borte. Jeg skulle vært dø.

Pappas ord fra natten i forveien når han og mamma var innom på intensivavdelingen der jeg lå med ledninger festet over alt på kroppen kommer til å bli hos meg.

Han så på meg med triste øyne og sa, jaja Håp, nå får du ihvertfall endelig hjelp.

Jeg fikk hjelp og får det fortsatt. Endelig.
Det var ikke det som var målet mitt, men det gjør meg veldig trist å tenke på at det var det som måtte til for at jeg skulle få hjelp, at ordene mine ikke var nok.
Det er skammelig at det er slik systemet er. Det er helt jævelig faktisk.

Jeg vet enda ikke om jeg kommer til å være her den 18. Desember, men jeg har de siste ukene begynt å tenke tanken på at jeg faktisk skal bli 23 år.
Det jeg vet med hundre prosent sikkerhet, er at om jeg kommer meg igjennom de neste månedene, og jeg er her første nyttårsdag 2014 så skal jeg skrive disse ordene en plass

E overlevde 2013.