2008

Første oktober.
La oss spole tilbake fem år.

Første oktober 2008.

Jeg sitter på rommet mitt på UPA, ungdomspsykiatrisk avdeling.
Jeg strigråter og føler en så enorm skyldfølelse at jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg.
Jeg har nettopp fått beskjed om at storesøster har født en liten gutt, tantunge P. Alt står bra til med dem begge, og jeg vet at jeg burde være glad. Istedenfor sitter jeg og griner fordi det er helt tomt inni meg. Det finnes ikke en liten smule engang inni meg som er glad over å ha blitt tante for andre gang og jeg skammer meg sånn over å ikke glede meg på storesøster sine vegne.

Depresjonen er så sterk at jeg ikke ser meningen med noe.
Jeg føler ingenting annet enn et stort svart mørke som nok en gang har tatt meg til fange.

2013.
I dag blir tantunge P hele fem år. Det er helt uvirkelig at det har gått fem år siden jeg fikk nyheten om at han var blitt født. Jeg trodde aldri jeg kom til å være her i denne verdenen så lenge til å oppleve det.
Jeg sitter nok en gang på et rom på psykiatrisk avdeling, men nå har det blitt voksenpsykiatrien jeg befinner meg i. Jeg har enda ikke ringt og gratulert P, men jeg har snakket med storesøster og har planer om å ringe senere.

Det er sprøtt, vondt, vanskelig og bittelitt fint at han i dag blir fem år og jeg er her for å kunne gratulere.