One year in hell – oppsummering av det første året som blogger

Det har gått ett år siden jeg først tok mot til meg og begynte å blogge om min hverdag som psykisk syk. I begynnelsen var jeg helt anonym, men etter hvert har jeg letta mer og mer på sløret og nå har jeg egentlig ingen anonym blogg lengre selv om navnet mitt fortsatt foreløpig ikke er blitt skrevet her. 

Det har vært litt av et år, med mange nedturer, men det har også vært noen lyspunkt også. Som da mamma overrasket meg med en tur i bursdagsgave i fjor, uten at hun ville si hvor vi skulle. Den turen som gikk til Praha var fantastisk. 

Her er en liten oppsummering av året som har gått siden jeg først begynte å blogge i oktober 2012.

Høsten 2012 ble depresjonen min stadig tyngre, matkaoset vokste seg større og større, og alt var veldig tungt. Tatou var lyspunktet mitt. Jeg hadde i et forsøk på å hjelpe meg selv gått til anskaffelse av en hund, verdens beste Tatou. De første månedene gikk det greit, jeg hadde ansvaret helt alene, selv om foreldrene mine og lillebror var flittige hjelpere når jeg trengte litt avslapning. Det er mye krefter som må til for å ha en valp i hus, en valp du skal lære om verden, leke med, gå turer med og lære den oppdragelse.  Etter hvert som psyken ble dårligere måtte jeg gi fra meg mer og mer ansvar til foreldrene mine, jeg orket rett og slett ikke gjøre de tingene som måtte til for at Tatou skulle ha det så bra som han fortjente. 

Jeg hadde et dårlig ?forhold? til behandleren min, vi hadde timer hver femte,sjette uke og det virket ikke ut som om han gjorde noe for å hjelpe. Den siste timen jeg hadde med han var 11. desember, i den forrige timen fem uker tidligere sa han at det var tegn på at jeg hadde vært utsatt for overgrep i barndommen, men den 11. desember sa han at det ikke var noe vits i å jobbe noe med det. Han skrudde på tanker jeg hadde greid å holde på avstand i flere år, og så sa han nei, glem at jeg sa noe. Det siste han sa før jeg gikk ut av døra var god jul, mens jeg skrek inni meg og tenkte at jeg ikke ante hvordan jeg skulle komme meg igjennom jula. Jeg holdt maska helt til døra til kontoret hans lukket seg, da begynte tårene å renne og jeg bestemte meg for å aldri gå tilbake, jeg nektet å ha han som behandler. Dette ble også den siste timen vi hadde.

 Julaften 2012 var fantastisk, jeg smilte som en sol dagen lang og jeg hadde en veldig god dag, selv om jeg hadde gruet meg mye på forhånd. Svoger sa at han i den tiden han har kjent meg aldri hadde sett meg så glad og det stemte nok. Kanskje ble jeg for glad, for fallet ble ganske stort. Andre juledag reiste jeg hjem til meg selv når vi kjørte tilbake til byen etter å ha feiret jula på en hytte på Bjorli. Andre juledag satt jeg for meg selv og gråt, jeg isolerte meg fordi jeg ikke taklet tanken på å spise en eneste ting til.

I begynnelsen av januar klarte jeg ikke mer, jeg knakk sammen. Jeg tok en overdose, med den tanken om at nå skulle jeg dø. Det skjedde ikke, istedenfor ble det ambulanse med blålys, pumping og et døgn med hjerteovervåkning på intensiven. 

Foreldrene mine tok nå over ansvaret for hunden min, og har så å si hatt han boende hos dem med unntak av noen måneder siden den gang.

Resten av januar og til midten av februar tilbrakte jeg på psykiatrisk avdeling på sykehuset, først tre dager på lukket post med ribbet rom, før jeg kom opp til en åpen avdeling.  Det eneste positive som kom ut av denne episoden er at jeg ble kjent med B, en herlig jente som jeg fortsatt har kontakt med. Jeg hadde ikke kommet levende ut hadde det ikke vært for henne.

I mars byttet jeg leilighet i huset mitt, fra en liten leilighet/hybel til en mye større leilighet. Jeg fikk mye hjelp av familien med flyttinga, og de malte også den nye leiligheten min i de fargene jeg ville ha den i. Jeg hadde veldig dårlig samvittighet for at jeg ikke greide å gjøre mer, mesteparten av tiden lå jeg utslitt på sofaen, men jeg er evig takknemlig for all hjelpen de ga meg.

Nå begynte ting å skje i forhold til behandling. Jeg fikk endelig hjelp, og til tider masse hjelp. Jeg hadde timer med den psykiatrisk sykepleieren jeg hadde som primærkontakt på avdelingen en gang i uka i rundt to måneder etter at jeg ble utskrevet. Temaet for disse samtalene var matsituasjonen. Jeg fikk også timer med en annen psykiatrisk sykepleier mens jeg ventet på svar fra poliklinikken om jeg fikk bytte behandler. I slutten av April fikk jeg endelig en ny psykolog, denne gangen en dame som jeg har mye bedre kjemi med.

Familien min kjempet hele denne vinteren og våren for at jeg skulle innlegges og få hjelp for spiseforstyrrelsen, for den gjorde alt så mye verre. Fastlegen min sendte en søknad til den avdelingen jeg var på tidligere dette året, men jeg fikk avslag fordi situasjonen min ikke var akutt nok. Jeg valgte da å motsette meg en innleggelse noen andre plasser, fordi det hele virket så håpløst. Jeg var ikke syk nok og jeg trengte ikke hjelp. Med pushing fra mamma og huset mitt ble jeg likevel  enig med psykologen min på at hun skulle sende en søknad til et dps femti minutter unna byen jeg bor i. Jeg var veldig ambivalent og tenkte egentlig at jeg kom til å få avslag der også. 

En gang på våren fikk jeg bekreftet det jeg hadde trodd en stund, lillebror hadde funnet bloggen min og leste den, han ble bekymra for det som sto der og videreformidlet innholdet til familien min, som igjen viste den til huset mitt. Jeg måtte gå noen runder med meg selv om jeg skulle fortsette å skrive her, men jeg fant ut at jeg trenger denne plassen, mitt fristed.

I begynnelsen av juni dro jeg og mamma til tyrkia og joinet søs, svoger og tanteungene mine i leiligheten de har der nede. Det var en fin tur, selv om ting fortsatt var veldig vanskelig. I midten/slutten av juni var jeg så suicidal at psykologen min sendte meg rett til avdelingen på sykehuset etter timen jeg hadde på poliklinikken. Der var jeg i to og en halv uke, først fire dager på lukket post, så resten av tiden på avdelingen jeg var på i januar/februar, men da var fokuset på å holde meg levende rett og slett, ingenting annet ble tatt tak i.

 Jeg fikk derimot skiftet antidepressivamedisin, noe som gjorde at jeg ble enormt(!) sulten. I løpet av tre uker gikk jeg opp syv kilo, og det var helt forferdelig. Jeg gikk ned igjen disse kiloene og flere til relativt kjapt etterpå, ganske enkelt ved å slutte å spise.

Jeg reiste rett fra sykehuset og til stavangerområdet med foreldrene mine der vi skulle passe to av tantungene/barnebarna mens resten av familien til storesøster var en uke i hellas. Det gikk greit nok, men jeg var veldig sliten.

Når jeg kom hjem lå det et brev på bordet og ventet på meg, innkallelse til innleggelse på dpset. Jeg hadde en ukes tid hjemme før jeg skulle møte opp. Jeg var EKSTREMT redd og nervøs, men heldigvis viste det seg til å være en ok plass, og her har jeg vært siden slutten av juli. 

Det har absolutt ikke vært en lett innleggelse, jeg har måttet kjempe hardt, men etter å ha vært innlagt i en måneds tid, begynte jeg å få tilbake kreativiteten min og energien min, noe jeg hadde savnet så sårt og det har hjulpet en god del på. Nå er jeg inne i mine siste uker her, etter å ha vært innlagt i fire måneder, med mye permisjoner framover, og kanskje blir jeg utskrevet om noen uker, noe jeg både lengter etter og synes er litt skummelt. 

Det er sikkert en del ting til jeg kunne skrevet her, men jeg tror jeg har fått med det viktigste. Stikkordet for det siste året har vært at jeg har ligget på sofaen i et mørkt rom med teppet rundt meg som beskytter, og nå har jeg brukt de siste fire månedene for å komme meg ut av mørket. Jeg tar små steg framover, selv om jeg til stadighet har små tilbakeslag også.

Jeg har virkelig kjempet dette  året, og jeg nekter å gi meg nå. Jeg har det mye bedre nå i forhold til hvordan det var når jeg først ble innlagt på dpset i sommer, og jeg skal bruke alt jeg har av krefter for å ikke falle tilbake og ned når jeg blir utskrevet.

Jeg er evig takknemlig for at jeg har denne plassen der jeg kan bruke skrevne ord for å lette litt på kaoset innvendig, få ting litt på avstand. Og ikke minst, jeg er så glad for å ha fått lov til å ta del i hverdagen til mange av dere, selv om dere har et tøft liv, så skal dere klare dere. Alle de fine kommentarene jeg stadig får på innleggene mine betyr mer enn ord kan beskrive, og jeg er så uendelig glad for å å ha blitt kjent med så mange tøffe, sterke krigere som kjemper hardt. Takk!
Reklame

8 kommentarer om “One year in hell – oppsummering av det første året som blogger

  1. Det er så givende å lese det du skriver. Du er så tøff og sterk og helt utrolg fantastisk! Du har kommet så langt, og kjempet så hardt. Det står det virkelig respekt av. Du skal få det bra vennen, jeg mener det virkelig! Jeg har så stor tro på deg og fremtiden din. Du er nydelig, og livet skal smile til deg ❤ Nettop fordi du fortjener det.
    Gooooood klem <3<3<3

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s