Samtaletid

I går hadde jeg en lang, tøff, men fin samtale med behandler her.

Jeg hadde skrevet tre og en halv side med ting jeg har tenkt endel på, og hun ble glad for at jeg delte det.
Det er mye lettere for meg å uttrykke meg med skrevne ord istedenfor å si de høyt, slik har det alltid vært, men jeg har ikke alltid vist behandlere noe av det jeg skriver.

Jeg kom ut av timen lettet og trett, det var mange ting vi snakket om, men det var fint å få delt det.
Jeg spurte i ordene mine om hun hadde satt en schizofrenidiagnose på meg nå om hun hadde møtt meg for første gang under dette oppholdet på dpset og hun ikke hadde lest gamle journaler.
Hun sa nei.
Det var utrolig fint å høre, og det ga meg håp. Diagnosen kommer fortsatt til å bli stående, ihvertfall en stund framover, for behandler er påvirket av min gamle journal, og selv om jeg ikke har noen tegn som viser at jeg er schizofren nå, det er fire år siden sist jeg var psykotisk blant annet, så har jeg hatt symptomene tidligere.
Det gir meg styrke å tenke på at hun ikke hadde satt den diagnosen nå, kanskje jeg en dag greier å bli kvitt den helt, også fra papirene mine.

Det som også gjorde litt godt, merkelig som det høres ut, er at de tror det er noe annet som feiler meg i tillegg.
Det høres som sagt veldig merkelig ut og være glad for det, men det gir meg en slags forståelse og lettelse over hvorfor ting har vært så vanskelig selv etter at jeg sluttet å være psykotisk.
Jeg får en grunn til det, og det gir meg en mening på alt det vonde. Jeg vet enda ikke HVA de har tenkt å diagnosere meg med, men jeg kommer mest sannsynlig til å komme ut herfra med to nye diagnoser, ednos/uspesifisert spiseforstyrrelse som jeg allerede har fått i papirene mine og en til.

Jeg har også tenkt å sende en ny søknad om dispensisjon til førerkort, jeg har søkt tidligere og fått avslag, men de tror jeg har større sjanse til å få et ja nå. Det er ene medisinen min, sobril, som eventuelt kommer til å sette en stopper for det, jeg ligger helt i øvregrenseland i forhold til døgndose der jeg KAN få dispensasjon, men jeg krysser fingrene og håper på et ja denne gangen. Det hadde gjort ting så mye lettere om jeg hadde lappen,egen bil har jeg jo allerede hatt i fire år nå, og tenk hvor en frihet det ville gitt meg å kunne kjøre selv!

I tillegg snakket vi om enda en (vanskelig) ting, etter at jeg har gått opp og ned i vekt i stor grad over mange år har blant annet magen min fått endel løs hud, noe jeg hater meg selv enda mer for, magen min ødelegger utrolig mye for meg, og jeg er desperat etter å få fikset den. Behandler fikk sett den i går og var enig. Hun skal kanskje sende inn en søknad for meg på å få dekt en operasjon der det fikses på.
Jeg håper, håper, håper det går i orden. Jeg er desperat, jeg takler ikke meg selv og spesielt ikke magen min. Der hadde gjort livet mitt tusen ganger lettere om jeg hadde fått fjernet den løse huden.

Om en halvtimes tid blir jeg hentet av mamma, og nå skal angsten virkelig utfordres. Ene tanteungen min fyller fire år i dag og det skal feires med familieselskap. I tillegg har søskenbarnet hans også bursdag i dag, så de har alltid felles feiring, og i år blir det i søskenbarnet sitt hjem, en plass jeg ikke har vært før, og det kommer til å bli endel folk. Stressa allerede jeg!
Var veldig usikker på om jeg skulle bli med, men jeg ville ikke skuffe tantungen min, så nå samler jeg sammen krefter slik at jeg skal klare å være i bursdagen hans om så bare for en liten stund.
Wish me luck, I think I need it.

Ellers håper jeg at dere har en fin lørdag og en god helg foran dere alle sammen! ❤