Jeg kunne vært deg.

Jeg kjente deg ikke. Jeg kjenner ikke en gang hun som mistet deg, hun som nå er knust.

Men du kunne vært meg, og hun som er knust kunne ha vært en av mine. Min familie.

Faen, jeg kunne vært deg, så altfor altfor mange ganger. 

Jeg kunne vært den som forsvant. Den som ble borte. Den som ga opp. Den som døde.

Så altfor altfor mange ganger har jeg prøvd. 

To ganger ble jeg nesten deg. To ganger har jeg ligget på sykehuset med overvåkning av hjertet og alle de andre tingene inni meg som viser at jeg fortsatt lever.

 Jeg ville være deg. 

Jeg ville ikke mer, jeg orket ikke mer. Dette siste året har jeg tenkt og tenkt, planlagt og gjennomført.

Jeg kunne vært deg.

Jeg er ikke deg. 

Jeg er her fortsatt og kanskje er det en grunn til det. Kanskje var det ikke meningen at jeg skulle forsvinne enda. 

Framtiden skremmer vettet av meg, jeg får vondt inni meg bare jeg må tenke noen måneder fram i tid, men jeg er her fortsatt. 

Det har gått ti år, ti år siden første gang døden fristet med sin avslutning. Ti år i helvete, ti år med en evig kamp om å overleve. 

Hvorfor. 

Hvorfor har jeg spurt meg selv uendelig med ganger.

Hvorfor gjør det så innmari vondt inni meg?

Hvorfor ble jeg syk?

Hvorfor er livet så grusomt?

Hvorfor er jeg her?

Hva er vitsen med det?

Hvorfor er jeg her fortsatt?

Jeg vet ikke. Jeg vet derimot at jeg daglig kjemper en kamp mot mørket, og endelig ser det ut som om det gir resultater. 

Jeg vil ikke være deg mer.

Reklame

2 kommentarer om “Jeg kunne vært deg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s